Tekst: ida Elisabeth
På nyhetene forleden kunne vi lese om en rev som hadde vært ute på havet og tatt seg en tur fra Bastøy til Moss. Han hadde altså klart å ta seg ombord i to ferger, først Bastøybåten, og deretter det selvgående frakteskipet Askos.
-Jeg skvatt skikkelig, sa en av mannskapet, da reven ble oppdaget idet han kikket frem mellom trinnene på en leider.
Hvorfor det? Store, presumptivt sterke karer bli redd for en rev? En rev er omtrent halv størrelse av en litt stor hund, og den gyver ikke løs på folk. Er man en høne, har man god grunn til å frykte Mikkel Rev, men jeg antar at det ikke var høner ombord.
På Bastøy har de innsatte tatt seg av den etter hvert nokså tamme revestammen som fins på øya. Dette går på kontoen for sivil ulydighet, stammen er preget av innavl, og det må ikke bli for mange av dem. Men etter et nylig besøk på Bastøy fyr, skjønte jeg at denne ulydigheten stort sett går under radaren.
-Omgang med dyra gjør oss litt mykere, uttalte en av de ansatte til NRK. Det var kanskje ikke først og fremst revene han tenkte på, for det er mange dyr på øya, og stell av dem er en del av rehabiliteringen på dette lavsikkerhetsfengselet. Men det gjør inntrykk å se bilder av disse tatoverte muskelkarene gå omkring med en pose revemat i hånda, og Mikkel diltende i hælene. De er åpenbart venner, disse.
På brygga mens vi ventet på båten tilbake til Horten fikk vi selskap av en rød liten tass med fin pels, en diger halesvans og et innsmigrende smil om munnen. Han var ikke snauere enn at han stakk hodet ned i sekken vår og bad pent om å få dele litt av nista vår.
–Ikke lov, Mikkel, sa vi, men det forsettet fordampet fort, og Mikkel fikk en halv skive med smør og ost.
Jeg og reisevenne tok bilder. Og det som er så nitrist er at jeg gjenkjente lille Mikkel i bildet fra Askos. Det var vår rev!
Jeg har daglig kontakt med en god del mennesker. Og jeg er forskrekket over hvor lite folk får med seg når de ikke gidder å lese tre sider til ende: For hva sa folk?
-En artig historie, den med reven som tok ferja!
Nei, den er ikke artig! For i stedet for å slippe reven ut på øya igjen (ok – med et ferjeskift), så ble Viltnamnda innkalt for å avlive den.
Det var enden på visa – og siste setningen i nyhetsoppslaget.
Var det virkelig nødvendig? Kunne ikke Viltnemnda bare brukt en felle og fraktet den tilbake? En frisk og glad liten rev!
Jeg lurer på hvor vi er på vei hen, når vi bare avliver alle dyr som er dumme nok til å nærme seg menneskene.
Homo sapiens burde utstyres med fareskilt i panna.
