fbpx

Hjelpepliktens Kafkaprosess

Bærums Verk katten

Etter dyrevelferdsloven har den som påtreffer et sykt eller skadet dyr hjelpeplikt, og også adgang til å kreve nødvendige utgifter i den forbindelse dekket av Mattilsynet. Retten til å kreve dekket slike kostnader gjelder imidlertid ikke for dyreeiere eller andre som må anses som dyreholder.

Dyreholder er den som gir en katt omsorg og skaper et avhengighetsforhold gjennom mating av «et visst omfang». Gjennom mating av «et visst omfang» påtar man seg også ansvar for fôring, stell, helsehjelp inkludert kontakt med veterinær, og annen oppfølging av katten. Nødmating i seg selv vil neppe være tilstrekkelig for å få status som dyreholder.

Dyrenes Hus har hatt flere saker i sommer med nødstilte katter, hvor vi har bedt om bistand fra Mattilsynet. Vi har ennå ikke fått svar i noen av sakene. Hva skal man så gjøre? Man kan nødmate uten å få status som dyreholder, men når ikke Mattilsynet hører av seg, hvor lenge kan man holde på før status endres? Når så Mattilsynet endelig kommer på banen, er det kun avlivning og felleskremering som veterinærene får dekket. Ønsker man at katten skal få rett til en fremtid i nytt hjem, må man betale for det selv. Om man hadde status som «nødmater» frem til besøket hos veterinæren, vil man definitivt få status som «dyreholder» dersom men beslutter at dyret har rett til å leve. Dette på tross av at det så fint heter i dyrevelferdsloven at dyret har «en egenverdi».

Vi mistenker at Mattilsynet spekulerer i dyrvernsorganisasjonenes og veterinærenes velvilje. På den ene siden har man en plikt til å hjelpe nødstilte dyr, men på den andre siden venter Mattilsynet så lenge med å respondere på henvendelse, at hjelperen har blitt dyreholder med alt ansvaret det innebærer, før man har fått sukk for seg. Adgangen til å få dekket nødvendige utgifter forsvinner når statusen endres fra «nødmater» til «dyreholder».

Dyrenes Beskytter i Kristiansand går nå rettens vei for å få praksisen prinsipielt belyst. Vi er imidlertid bekymret for utfallet da hjelpeplikten i lovverket fremstår som en ren Kafkaprosess, hvor dyrene til syvende og sist blir taperne dersom hardt settes mot hardt. Staten har gardert seg i alle ledd for å slippe unna ansvar og kostnader.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/Ma-betale-dyrt-for-a-hjelpe-katter-2859706.html#.VcCuxgWl57g.facebook
http://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/kjaledyr_og_konkurransedyr/katt/forvilledeeierlose_katter.1448

Dyrevernets kanossa-gang

Dyrevernets kanossa-gang

Torbjørn 3

Har du lurt på hvorfor, eller irritert deg over, at vi i dyrebeskyttelsen stadig tigger om penger? Det å arbeide for dyrs rettigheter og dyr i nød, får ingen offentlig støtte. Det forundrer folk, som forventer en «offentlig» tjeneste – og service – fra sin lokale dyrebeskyttelse. Ikke så rart, når alt annet samfunnsnyttig arbeid mottar offentlig støtte. Rammen for det arbeidet som dyrebeskyttelsen nedlegger er forankret i Dyrevelferdsloven og tilstøtende lov- og regelverk. Departementet som er ansvarlig er Landbruksdepartementet – og forvaltningsorganet er Mattilsynet.

I andre departementer er tonen en annen. Organisasjoner som sogner til disse mottar støtte per medlem. Så også de ulike trossamfunn. Det betyr at det eneste man trenger om å gjøre for å generere inntekter til organisasjonen er å signere at man ønsker å være medlem + oppgi sin mailadresse. Dermed er det lett å bli medlem – man trenger ikke betale en krone. Det gjør staten for deg. For dyrevernsorganisasjonene er det annerledes. Vi får ikke en krone for de medlemmene vi verver. Medlemmene må punge ut selv.

Vi trenger derfor politisk vilje og engasjement, til å få endret ordningen slik den er i dag. Vi som representerer dyrene og gjør et stort samfunnsnyttig arbeid på vegne av det offentlige, ønsker å få de samme ordninger for medlemskap som de andre ideelle organisasjonene som ikke er underlagt Landbruksdepartementet. Det er ikke mer en rett og rimelig etter vår mening.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus