fbpx

Å avlive er også en del av dyrevernet

Hermann

Det å forholde seg til en katt som må avlives er vondt – fryktelig vondt. I vårt miljø av kattevenner blir det nesten utelukkenede stillet spørsmål ved en slik avveining, uansett hvilke tilstand katten er i på beslutningstidspunktet. Men å avlive er faktisk også en del av dyrevernet.

Først vil vi gjøre det klart at dette ikke handler om drap av katter, altså katter som blir sortert ut, kastet i søppelkasser, søppelsjakter eller satt ut i skogen for å dø o.l. Drap av katter er ikke akseptabelt uansett hvilke årsak som ligger bak. Saken omhandler heller ikke avlivning av friske katter som også er helt uakseptabelt. Saken vi ønsker å belyse omhandler katter som er hos en trygg omsorgsgiver; en kjærlig eier eller en dyrevernsorganisasjon, som gjør en avveining av hva som er best for katten utfra dyrevelferdshensyn der katten er skadet, traumatisert, somatisk syk eller som er bærer av en smittsom og potensielt dødelig sykdom.

Hva et godt katteliv er, avhenger av katten. Noen katter kan fint tilpasse seg en tilværelse uten utemuligheter, med fast medisinering hver eneste dag med alt ubehag det innebærer samt bruk av tvang og makt. For noen katter vil en slik tilværelse være likestilt med kronisk stress og redsel, og oppleves som rene overgrep. Er katten i tillegg traumatisert, vil denne stressfaktoren øke da den må være lenger innesperret, og bruken av tvang og makt vil være mer påtrengende. Vi har sett eksempler på katter som i denne stresstilstanden har utviklet kronisk diarè og magesår. Det er også en utfordring i seg selv å gi en kronisk redd og stresset katt nødvendige medisiner, noe som ikke alle eiere ser seg i stand til å klare å følge opp. Dyrevernsorganisasjoner sliter også med å finne gode fosterhjem som er villige til å påta seg en slik oppgave. Det å ha en pasient i huset, vil fortrenge mye av annen aktivitet. Er katten bærer av smittsom og dødelig sykdom, har man også et ansvar for at ikke andre katter skal bli påført sykdom.

De økonomiske sidene ønsker man ofte ikke å forholde seg til når det er snakk om avveininger mellom liv og død. Men det er et viktig faktum i saken. Det å holde en kronisk syk katt i live, koster flere tusen kroner per år. Dette er et dilemma for dyrevernsorganisasjoner da en ny eier må være forberedt på å videreføre disse kostnadene. Det vil de sjelden, da det er mange nok av friske katter som trenger hjem. Så hvor skal man sette grensen?

Heldigvis er gladhistoriene flere enn de triste – i alle fall her på Dyrenes Hus. I 2015 tok Dyrenes Hus inn hele 246 katter, hvorav nesten 200 ble omplassert til nye, gode hjem innen årets utløp. Kun 15 ble avlivet eller døde etter inntak. Dette utgjør ca 6% av alle kattene. Til sammenligning brukte Dyrenes Hus nesten 800.000 kroner på veterinærkostnader.

Det er en stor belastning å beslutte å avlive en katt utfra dyrevelferdshensyn, men det er en plikt vi har – og et ansvar vi må ta – når kattens utsikter til å ha et godt katteliv er minimale eller ikke tilstedeværende. Beslutningen blir alltid tatt i samråd med veterinær. Det å avlive er også en del av dyrevernet, om vi liker det eller ikke. Det må vi forholde oss til.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Vibeke Normann

Nye kjæledyrpass fra 1.juni 2016

Fredag

Den 1. juni 2016 trer nye EU-regler i kraft i Norge. Endringene medfører blant annet krav om ny passtype for ferierende hunder, katter og ildere som ikke har pass fra før. Det nye EU-regelverket vil hovedsakelig videreføre dagens vilkår for å reise eller handel med hunder, katter og ildere, men noen endringer blir det.

Ved reise eller handel mellom EØS-stater skal alle dyr være ID-merket, vaksinert mot rabies og ha pass. Det blir krav om at pass som utstedes etter 1. juni skal være av en ny og sikrere type, men har de pass av den gamle typen vil disse fortsatt være gyldige så lenge dyret lever. Vi anbefaler likevel dyreeiere som trenger pass for ferieturen i sommer, til å vente slik at de kan få det nye passet etter 1. juni.

Det nye regelverket vil ikke endre kravet om at hunder som innføres til Norge skal være behandlet mot revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis). Dette skal fortsatt gjelde. Til og fra Sverige vil det nå være krav om pass (og dermed ID-merking) for alle dyr, men rabiesunntaket gjelder fremdeles. Ved reise eller import til EU fra listeførte tredjestater skal dyrene være ID-merket, vaksinert mot rabies og ha helsesertifikat.

Hvis dyrene kommer fra ikke-listeførte tredjestater som ikke er fri for eller har like god rabiesstatus som EØS-statene, skal de i tillegg være kontrollert for antistoffer mot rabies med tilfredsstillende resultat.Kravene om at hunder, katter og ildere som det handles med mellom EØS-statene må komme fra registrerte virksomheter og gjennomgå klinisk veterinærundersøkelse vil fortsatt gjelde. Nytt blir at tilsvarende krav gjøres gjeldende for import fra tredjestater.

Når det gjelder andre kjæledyr gir reglene også nye vilkår for å ha med kjæledyr som for eksempel fugler, kaniner og gnagere på reise. Vilkårene vil være rimelige og ikke strengere enn vilkårene for handel med de samme dyreslagene. Vilkårene for handel endres ikke.

For mer informasjon, kontakt din veterinær eller din nærmeste avdeling i Mattilsynet, tlf. 22 40 00 00

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

http://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/dyrehelsepersonell/nye_kjaeledyrpass_fra_1_juni_2016

Dyrene og deres mennesker

Benny3

Vi har lovverk og regelverk. Vi har dyr som defineres som eiendom. Vi har Mattilsyn, praksis og tolkning av regelverk. Og vi har følelser. Det å være engasjert i dyrevern, handler like mye om å jobbe med mennesker som med dyr.

Vanskjøtsel av dyr eller opphopning av uhåndterbare kattekolonier, handler ikke alltid om slemme, psykopatiske dyrehatere. Tvert i mot. Det handler ofte om dyreelskere, men som ikke klarer å ta vare på «eiendommen» sin. Det kan handle om økonomi, rus, psykisk sykdom, eller andre forhold som det er umulig for oss andre å forstå. Terskelen for å be om hjelp kan være for høy, eller man tror at det ikke er hjelp å få. Det kan dreie seg om en forestilling om at man er den eneste som kan gjøre noe for dyret, eller at man rett og slett ikke ser at dyrene lider da forholdene de lever under har blitt «normalen» for eier.

Lirking og luring, tidkrevende godsnakking med dyreiere som – bevisst eller ubevisst – vanskjøtter sine dyr, er den «makten» vi dyrevernere har i forhold til å hjelpe dyr, der eierne selv ikke forstår dyrenes beste. Mattilsynet har makten og hjemmelen til å gripe inn, men bruker den ofte ikke, og gjemmer seg bak «forvaltningspraksis» og rigid regelverk for saksbehandling. Kostnadene tar Mattilsynet ikke før saken er blitt så alvorlig at avlivning er det eneste humane å gjøre for dyret.

Vi som er engasjerte i dyreverns «bransjen», er sosialarbeidere. For dyrene og menneskene deres. Vi gjør et stort samfunnsnyttig arbeid, og hadde ønsket at vi fikk anerkjennelse for det i form av kommunal økonomisk støtte. Vi etterlyser også en oppmykning av Mattilsynets forvaltningspraksis, og regelverket for å gripe inn. Vi ønsker et samarbeid slik at vi kan hjelpe Mattilsynet, og ikke omvendt slik det er i dag. Vi må tigge om hjelp på vegne av dyrene. Slik bør det ikke være.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

Forvillede og eierløse katter

Hadelandspuser2

Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret,
jf Dyrevelferdslovens §4. Nødhjelpen skal utføres av veterinær, og er enten avlivning eller enkel behandling.

Dyrenes Hus har flere ganger forsøkt å få til samarbeid med Mattilsynet i saker som omhandler forvillede og eierløse katter, men erfarer at Mattilsynet kun responderer utfra nødretten der vi har med synlig syke eller skadde katter å gjøre. Når det kommer til hva man definerer som et «hjelpeløst» dyr som utløser nødrett, er Mattilsynet mer eksklusive.

I saker som omhandler kattekolonier oppstått hos kjent eier, erfarer vi at Mattilsynet inntar en enda mer defensiv rolle. I disse sakene, er ikke hjelperen heller regnet for å være part, enda både Mattilsynet og alle andre forstår at pålegg om reduksjon av antall katter er en uoverkommelig oppgave for eier alene – og bistand fra dyrevernsorganisasjoner eller andre private hjelpere – er helt nødvendig for å få fremdrift i sakene. Kostnadene for å hjelpe disse kattene kan fort komme opp i både fem- og sekssifrede beløp avhengig av koloniens størrelse. Dette er store utgifter for privatpersoner – og organisasjoner som ikke mottar noen form for offentlig støtte.

Før jul tilskrev Dyrenes Hus Landbruks- og Matdepartementet, med spørsmål om hvorvidt det kan settes av midler i statsbudsjettet som kan øremerkes arbeid med forvillede og eierløse katter. Svaret foreligger nå – og er ikke overraskende – nedslående lesning:

«Det settes ikke av offentlige midler til forebygging og håndtering av større kolonier med hjemløse katter ut over det som følger av dyrevelferdsloven §4 om hjelpeplikt og forskrift om godtgjørelse for nødhjelp til dyr, hjemlet i dyrehelsepersonelloven §14. Staten dekker dermed normalt ikke utgifter forbundet med innfanging, omplassering eller avlivning av eierløse katter. Det foreligger per i dag heller ingen konkrete planer om å foreslå å sette av øremerkede midler til arbeid med forvillede og eierløse katter».

I praksis er eierløse dyr fullstendig uten rettsvern dersom privatpersoner eller organisasjoner ikke hjelper. Det gjelder også der dyrene har en eier, men som ikke er i stand til å ivareta «eiendommen» sin.

Dyrenes Hus mener at katter som er forvillede og eierløse, samt katter i kolonier med kjent eier, er å definere som «hjelpeløse» i lovens forstand. Vi mener at Mattilsynets praktisering av regelverket for det offentliges hjelpeplikt tolkes for strengt. Norge har ingen villkatter i sin fauna med unntak av gaupa. Alle andre katter er å regne som domestiserte. Katter som står uten eier og vandrer gatelangs eller danner uhåndterbare kolonier hos privatepersoner, er å regne som «hjelpeløse», og det offentlige med Mattilsynet har en hjelpeplikt.

I første omgang trenger vi en endring av praktiseringen av regelverket fra Matilsynest side, i andre omgang trenger vi en endring av loven for å sikre dyrene et rettsvern de i dag ikke har.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus
Hadelandspuser3

Ikke kjøp Canada Goose og Parajumper

CanadaGoosDet er kaldt- og det er januarsalg, men ikke la deg friste til å kjøpe Canada Goose jakke eller Parajumpers. Pelskragene til disse plaggene kommer nemlig fra dyr som har blitt fanget og pint i revesaks.

Å bruke revesaks er ulovlig i Norge. Det burde også vært ulovlig å selge produkter fra denne type fangst, men det er det dessverre ikke. Derfor må du som forbruker ta ansvar.

Er du glad i dyr – bruk din forbrukermakt og la vær å kjøpe Parajumpers eller Canada Goose jakker. Gi dyrene din stemme!

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Scanpix

http://www.bt.no/meninger/debatt/Ikke-kjop-disse-jakkene-i-gave-til-jul-3505946.html#&gid=1&pid=1

Er det så farlig da?

I lys av, og i kjølevannet etter, Mattilsynets seminar i høst om «Menneskeliggjøring av dyr – til eiers eller dyrets beste?», har Dyrenes Hus tygget litt på hva vi skal mene med utgangspunkt i at dyr har en egenverdi.

I begrepet «å menneskeliggjøre dyr», ligger det mange fasetter. Det kan f.eks. være å foretrekke dyret fremfor menneskevenner og familie. Hvordan man sørger over et dyr som dør. Hvordan man omtaler dyret eller snakker med det. Noen ganger handler det mer om eiers forhold til andre mennesker enn om eiers forhold til dyret. Men i de fleste tilfeller handler det om en genuin respekt for dyret som et medlem av familien. Det skal ha mat, omsorg og stell.

Det å pynte en katt eller en hund i ulike kostymer, smykker og klær, er vel strengt tatt ikke til dyrets beste, men handler vel mer om eiers forfengelighet. Men er det nå så farlig da?

Det er en trend i tiden å pynte sine familiemedlemmer, og gjøre de til accessorize som matcher antrekket til kvinnen i huset. Ja, for vi tror nemlig at dette fenomenet er kjønnsdelt. Vi kan se på for eksempel Kim Kardashian hvor hennes datter North alltid er kledd opp som en «mini-me» av sin mor, eller Angelina Jolie som alltid sørger for at ektemannen Brad Pitt matcher henne perfekt på den røde løperen. Paris Hilton var vel kanskje en av de første som startet med å pynte sitt kjæledyr på samme måte, og puttet hunden sin i en dyr designerveske som hun stolt tok med på byen.

At fenomenet er kjønnsdelt erfarte vi selv da vi for noen år siden fotoshoppet et bilde av flotte Ivar og la ut på Facebook. Vi puttet på han en 17.mai sløyfe. Innlegget var et våre mest delte og kommenterte noensinne. Den feminine siden hadde kommentarer som «Ååå – så søøøøt», «nydelige Ivar», «så flott en pus», «så fin sløyfe» osv. Herreavdelingen hadde gjennomgående kommentarer som «han ser ikke ut til å like det», «sitter ikke den litt stramt?», «det der må gjøre vondt», «en katt skal ikke ha sløyfe» osv. Det kunne virke som herrene kjente på følelsen av «å bli pyntet», mens damene nøt resultatet av pyntingen.

Kjæledyr som hund og katt er for lengst blitt en viktig del av familien som et fullverdig medlem. Vi tolker det å pynte dyret som et uttrykk for nettopp det. Og det synes vi er positivt. Men det skal ikke gjøre vondt, og pynten skal ikke være på for lenge av gangen slik at det blir ubehagelig. Dyret skal ha sin frihet, kunne løpe rundt, vifte med halen, sniffe rundt i gresset, leke og ha det gøy på dyrs vis. Det skal være regelen. Pynten skal være unntaket.

Ha en fortsatt fin adventstid!

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

Ivar17mai

Vi krever tomme bur!

Pelsdyr demonstraasjon15PelsdyrKariFoto: NOAH og Dyrenes Hus

Flere tusen stilte opp på gårsdagens fakkeltog mot pels. Det kjentes godt å være mange. Å kjempe mot ufrihet er viktig. Frykt gir ufrihet.

I lys av hendelsene i Frankrike, ble nok arrangementet litt mer dempet enn det kanskje ellers ville ha vært. Noen ble nok også hjemme. Foran Stortinget ble det avholdt et minutts stillhet til minne om ofre, pårørende og berørte av hendelsen. Og de fleste som holdt appell bevarte verdigheten for det som var skjedd i sine innlegg. Ikke en enkel oppgave, men veldig fint balansert.

Kampen for å få lagt ned pelsdyrnæringen fortsetter. Ville dyr som avles opp i trange bur under uverdige forhold – kun for å bli noens pynt på en kåpe – må stoppes. Heldigvis går det riktig vei, og de mange politikerne som holdt appell i går, gir håp om at vi en dag – også i Norge – vil se slutten på denne organiserte dyremishandlingen.

Tusen takk til NOAH som valgte å gjennomføre arrangementet.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

Offentlig midler til praktisk og direkte dyrevernsarbeid

Bastian 1

Det finnes en rekke tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner å søke på. Felles for de alle, er at de ikke gjelder dyrevern. Ordningen med tilskudd per vervet medlem, gjelder heller ikke for organisasjoner som jobber med dyrevern. I et demokratisk land som det Norge ønsker å fremstå som, er dette svært urettferdig.

Dyrenes Hus bidrar med et samfunnsnyttig arbeid, som mange forveksler med en offentlig tjeneste. Slik som også de andre små og store dyrevernsorganisasjonene i Norge, prioriterer vi å hente inn løse og utegående katter i nærmiljøet. På den måten forebygges opphopning av kattekolonier med påfølgende dyretragedier. Kattekoloniene oppstår fordi enkeltkatter forblir gående løse og formere seg i rekordfart. Vår erfaring er at de store kattekoloniene oppstår i all hovedsak i kommuner som ikke har etablerte dyrebeskyttelser i sitt nærområde.

Vi bistår også lokalbefolkningen i betydelig grad med å gi råd hvordan man finner igjen savnet katt, eller hvordan finne eier til funnet katt. Vi låner ut chipavlesere og fangstkasser gratis. Vi driver kontinuerlig opplysningsarbeid for å få flere til å kastrere kattene sine.

Politiet ser ikke på forvillede og hjemløse dyr som en prioritert oppgave. Mattilsynet har høy terskel for når de rykker ut. Da skal katten være skadet eller utgjøre en helsefare, og da blir den avlivet. Viltnemnda er ikke opptatt av katter.

Det er et stort gap mellom det offentliges ansvar for forvillede og hjemløse dyr, og det behovet som faktisk finnes. Dyrenes Hus og de mange andre private dyrevernsorganisasjonene i Norge, fyller dette gapet. Det er også svært kostnadskrevende. I 2015 regner vi med å bruke neste kr 600.000 bare i veterinærutgifter!

Vi mener at det må sette av øremerkede midler til kommunene over statsbudsjettet, slik at også frivillige organisasjoner som arbeider med dyrevern, kan søke om tilskudd.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

https://www.regjeringen.no/no/dep/lmd/tilskudd-fra-landbruks–og-matdepartementet/id2358197/

Hjelpepliktens Kafkaprosess

Bærums Verk katten

Etter dyrevelferdsloven har den som påtreffer et sykt eller skadet dyr hjelpeplikt, og også adgang til å kreve nødvendige utgifter i den forbindelse dekket av Mattilsynet. Retten til å kreve dekket slike kostnader gjelder imidlertid ikke for dyreeiere eller andre som må anses som dyreholder.

Dyreholder er den som gir en katt omsorg og skaper et avhengighetsforhold gjennom mating av «et visst omfang». Gjennom mating av «et visst omfang» påtar man seg også ansvar for fôring, stell, helsehjelp inkludert kontakt med veterinær, og annen oppfølging av katten. Nødmating i seg selv vil neppe være tilstrekkelig for å få status som dyreholder.

Dyrenes Hus har hatt flere saker i sommer med nødstilte katter, hvor vi har bedt om bistand fra Mattilsynet. Vi har ennå ikke fått svar i noen av sakene. Hva skal man så gjøre? Man kan nødmate uten å få status som dyreholder, men når ikke Mattilsynet hører av seg, hvor lenge kan man holde på før status endres? Når så Mattilsynet endelig kommer på banen, er det kun avlivning og felleskremering som veterinærene får dekket. Ønsker man at katten skal få rett til en fremtid i nytt hjem, må man betale for det selv. Om man hadde status som «nødmater» frem til besøket hos veterinæren, vil man definitivt få status som «dyreholder» dersom men beslutter at dyret har rett til å leve. Dette på tross av at det så fint heter i dyrevelferdsloven at dyret har «en egenverdi».

Vi mistenker at Mattilsynet spekulerer i dyrvernsorganisasjonenes og veterinærenes velvilje. På den ene siden har man en plikt til å hjelpe nødstilte dyr, men på den andre siden venter Mattilsynet så lenge med å respondere på henvendelse, at hjelperen har blitt dyreholder med alt ansvaret det innebærer, før man har fått sukk for seg. Adgangen til å få dekket nødvendige utgifter forsvinner når statusen endres fra «nødmater» til «dyreholder».

Dyrenes Beskytter i Kristiansand går nå rettens vei for å få praksisen prinsipielt belyst. Vi er imidlertid bekymret for utfallet da hjelpeplikten i lovverket fremstår som en ren Kafkaprosess, hvor dyrene til syvende og sist blir taperne dersom hardt settes mot hardt. Staten har gardert seg i alle ledd for å slippe unna ansvar og kostnader.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/Ma-betale-dyrt-for-a-hjelpe-katter-2859706.html#.VcCuxgWl57g.facebook
http://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/kjaledyr_og_konkurransedyr/katt/forvilledeeierlose_katter.1448

Dyrevernets kanossa-gang

Dyrevernets kanossa-gang

Torbjørn 3

Har du lurt på hvorfor, eller irritert deg over, at vi i dyrebeskyttelsen stadig tigger om penger? Det å arbeide for dyrs rettigheter og dyr i nød, får ingen offentlig støtte. Det forundrer folk, som forventer en «offentlig» tjeneste – og service – fra sin lokale dyrebeskyttelse. Ikke så rart, når alt annet samfunnsnyttig arbeid mottar offentlig støtte. Rammen for det arbeidet som dyrebeskyttelsen nedlegger er forankret i Dyrevelferdsloven og tilstøtende lov- og regelverk. Departementet som er ansvarlig er Landbruksdepartementet – og forvaltningsorganet er Mattilsynet.

I andre departementer er tonen en annen. Organisasjoner som sogner til disse mottar støtte per medlem. Så også de ulike trossamfunn. Det betyr at det eneste man trenger om å gjøre for å generere inntekter til organisasjonen er å signere at man ønsker å være medlem + oppgi sin mailadresse. Dermed er det lett å bli medlem – man trenger ikke betale en krone. Det gjør staten for deg. For dyrevernsorganisasjonene er det annerledes. Vi får ikke en krone for de medlemmene vi verver. Medlemmene må punge ut selv.

Vi trenger derfor politisk vilje og engasjement, til å få endret ordningen slik den er i dag. Vi som representerer dyrene og gjør et stort samfunnsnyttig arbeid på vegne av det offentlige, ønsker å få de samme ordninger for medlemskap som de andre ideelle organisasjonene som ikke er underlagt Landbruksdepartementet. Det er ikke mer en rett og rimelig etter vår mening.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

Markerer katten din?

Hasseforside

Katter er territoriale, og det å markere «tomtegrensen» med en stråle eller flere er helt normalt. Så også høylytte diskusjoner med frekke inntrengere (gjerne nattestid når nabolaget forøvrig ønsker å sove!) Verre er det når markering av eiendom foregår innomhus.

Med alle de kattene Dyrenes Hus tar inn, erfarer vi en en gang i blant dette problemet. Vi forsøker da alltid først å finne ut hva/hvem katten føler behov for å synliggjøre grensen for. Ikke sjelden er det en annen dominant katt eller en katt den ikke er trygg på/blir nervøs for. Da kan løsningen være å flytte katten til et fosterhjem uten andre katter. I andre tilfeller kan den reagere når det er endringer i familiedynamikken f.eks. en ny baby i huset, eller et nytt voksent familiemedlem som kanskje ikke er særlig begeistret for katten, og vis a versa (ikke glem at katter er smarte dyr!).

En katt kan også reagere med markering dersom den kommer til et nytt sted hvor den får tilgang til hele huset med en gang. Det kan bli veldig stressende for katten. Vi anbefaler alltid – uansett katt – at man begynner med introduksjon i nytt hjem med et rom ad gangen. Da kan katten rolig og forsiktig utforske rom for rom med snusing, og «tomtegrensen» markeres forsiktig med vennlige stryking fremfor stinky urin.

Dyrenes Hus har forøvrig god erfaring med å bruke Feliway. Feliway inneholder beroligende feromoner, og er absolutt verd et forsøk dersom katten markerer. Produktet finnes i flere varianter, og selges ulike steder f.eks på Dyresjappa.no

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Privat

http://www.dyresjappa.no/categories/beroligende?utm_source=apsis-anp-3&utm_medium=email&utm_content=unspecified&utm_campaign=unspecified&anp_mid=15220540&anp_rid=695906937

En av verdens største byer forbyr Foie Gras!

TvangsforingEn av verdens største byer – São Paulo i Brasil – forbyr nå all produksjon og salg av Foie Gras. Restauranter som ikke følger regelen, vil bli bøtelagt.

Foie Gras (gåselever) lages av den fete leveren fra tvangsfôret gås og and, og er et helt unødvendig luksusprodukt basert på dyrs lidelser. I Norge er all produksjon av Foie Gras forbudt, men ikke salg. Heldigvis har salget i Norge vist en synkende tendens – med stadig flere butikker og restauranter som fjerne produktet fra sine hyller og spisekart. Men det er fortsatt en vei å gå. Tenk hvis norske byer kunne følge etter São Paulo, for ikke å snakke om lovgivende myndigheter i Norge!

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Reuters/Mathieu Belanger

http://www.aftenposten.no/article/ap-8093927.html#.VaYy02bA1D0.facebook

Krisen i Hellas rammer dyrene!

HellasDen dype økonomiske krisen i Hellas rammer ikke bare mennesker. Mange kjæledyr blir avlivet eller forlatt fordi eierne ikke lenger har råd til å ha dem. Dyrenes Hus vil oppfordre alle som drar på ferie til de ulike destinasjonene i Hellas, om å støtte de lokale dyrebeskyttelsene.

Etterhvert har de fleste øyene i Hellas fått opprettet lokale dyrebeskyttelser, som forsøker så godt de kan – uten offentlig støtte – å avhjelpe de mange dyretragediene som utspinner seg i kjølevannet av den økonomiske krisen. Folk har ikke råd til å kastrere kattene sine, og de formerer seg ukontrollert – et problem som er kjent – men som nå eskalerer. Hundene slippes løs på gaten fordi grekerne må prioritere mat til menneskene. Menneskets beste venn må gå for lut og kaldt vann. Hellas er i dyp krise – og dyrene lider. Vi håper at dyrekjære nordmenn som ferierer i dette vakre landet, kan putte noen slanter på de mange innsamlingsbøssene som står rundt omkring på hoteller og andre turiststeder. Besøk gjerne også de lokale «Animal shelters», og gi moralsk støtte til de frivillige som arbeider der med alle odds mot seg – for å redde liv.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Fredrik Solstad/VG

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/hellas/kjaeledyr-maa-doe-som-foelge-av-hellas-krisen/a/23482887/#xtor=CS4-1
https://www.facebook.com/pages/Greek-Cat-Rescue/102354626530822?fref=nf
http://www.greekcatrescue.com/donate.html

Ikke reis fra katten din!

Sara_122 (2)

«Katten klarer jo seg selv», sier mange; «bare et døgn eller to går da fint.»

Nei, det gjør ikke det. Det er faktisk straffbart å reise fra katten uten å sørge for daglig tilsyn. Eiere som reiser fra dyrene sine uten dyrepasser, slipper dyr ut i naturen eller setter dem bort for å dø, vil nå kunne risikere å få et gebyr som er langt større enn det ville kostet å betale for pass av dyret. Det nærmer seg ferietid, og erfaringsvis er det mange katter som vil legge ut på vandring fordi de blir overlatt til seg selv.

Noen ganger har eier faktisk sørget for pass, en nabo som stikker innom med mat og sjekker at alt står bra til, mens katten går fritt ut og inn av katteluken. Dyrenes Hus anbefaler ikke dette, men det er ikke ulovlig. En klar forutsetning er at katten er kastrert og chippet. Det beste er imidlertid at den holdes inne, og at naboen låner nøkkel. Litt kjedelig for katten, men da er den i alle fall trygg. Å komme hjem til en sur katt er tross alt bedre enn å komme hjem til en skadet katt eller ingen katt.

Det finnes flere dyrepensjonater, og Dyrenes Hus anbefaler å benytte disse dersom man ikke får naboer eller andre til å stikke innom når man er bortreist. Dyrenes Hus er glad for at regelverket nå er strammet opp for å sikre dyrene det tilsynet de trenger og har krav på. Vi har sett nok av dyretragedier med bakgrunn i at dyr er blitt overlatt til seg selv. Vi ønsker en holdningsendring hvor fokuset er på dyreeiers ansvar, fremfor unnskyldninger om «hendelige uhell» der kjæledyr er blitt borte, drept eller skadet.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

http://www.budstikka.no/meninger/nyheter/dyrenes-hus/ikke-reis-fra-katten-din-uten-tilsyn/s/5-55-109685

http://www.budstikka.no/nyheter/dyr/dyrebeskyttelsen/na-kan-du-fa-bot-for-a-reise-fra-katten/s/5-55-112253