1. februar starter gaupejakta her i Norge. På tross av at gaupa, som våre andre store rovdyr, er en sterkt utrydningstruet og rødlistet dyreart. I 2020 ble det registrert 66,5 ynglinger her i landet, og dermed er antallet ynglinger for første gang på åtte år så vidt over stortingets vedtatte bestandsmål på 65 årlige ynglinger. Det burde være grunn til optimisme og glede på gaupas vegne, men resulterer isteden i en kvotejakt på hele 82 dyr.
‘Vi åpner nå forsiktig for kvotejakt for å forhindre skade på beitedyr i de to nordligste fylkene. Målet er at bestanden holder seg på Stortingets bestandsmål, slik at rovviltnemnda kan ta over forvaltningsansvaret. En lav kvote gjør det også enklere å iverksette skadefelling ved behov’, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.
Gaupebestanden ble i 2020 beregnet til cirka 393 dyr i Norge. Dette var før kvotejakta i 2020 som sørget for at 53 gauper mistet livet, i tillegg til 6 gauper som døde i områder det ikke var åpnet for jakt. Fellingstillatelse på 82 dyr kan overhodet ikke regnes som ‘forsiktig’.
Gaupa (Lynx lynx) blir kjønnsmoden i 2-3 års alderen, og en gaupemor får vanligvis 2-3 unger per kull. Snittalderen for gauper som lever vilt er kun 4-5 år. Det sier seg da selv hvor sårbar bestanden er i forhold til å reprodusere seg, spesielt når de blir utsatt for så store uttak som det er lagt opp til i år. Gaupejakta er en stor trussel for overlevelsen til Nordens eneste viltlevende kattedyr. Skal vi sikre at gaupa får ha sin naturlige plass i Norsk natur også i fremtiden, må bestandsmålet økes og jakten stanses!
Gaupa er lett gjenkjennelig med sin sortflekkede pels. Om sommeren er den rødgrå, mens den blir mer gråhvit i fargen om vinteren. Ytterst på de spisse ørene har gaupa karakteristiske svarte hårdusker og halen er kort med svart tupp. Den har kraftig kinnskjegg og lange ben som ender i store poter med klør som kan trekkes inn på samme måte som en tamkatt. De store potene fungerer omtrent som truger om vinteren.
Som de fleste kattedyr, er gaupa en skikkelig akrobat og kan hoppe fem meter langt og to meter rett opp i luften. Den har en kraftig kroppsbygning, kan bli 120 cm lang fra snute til halespiss og 60 -75 cm høy. Hunngauper veier opptil 17 kg, og hanngauper opptil 25 kg.
Gaupa lever hovedsakelig i de nordlige delene av Eurasia – fra Skandinavia til Sibir. I tillegg finnes det spredte forekomster av gaupe i Sentral- og Øst-Europa. Den lever i løv- og barskog over hele landet vårt med unntak av Vestlandet, og trives godt i bratt og ulendt terreng. Revirstørrelsen varierer veldig, en hunngaupe med unger vandrer vanligvis i et område på ca. 500 kvadratkilometer, mens enslige hanner kan ha opptil tre ganger så store revir.
I første halvdel av 1800-tallet var gaupa utbredt over store deler av landet. Etter at det ble innført skuddpremie på kattene i 1845 ble bestanden kraftig redusert. Rundt 1930 var gaupa så godt som utryddet i landet vårt, men senere har arten gradvis økt i mengde og utbredelse. Skuddpremien ble først avskaffet i 1980 og etter 1994 har det blir gjennomført kvotejakt på gaupe i hele landet.
Gaupa er nattaktiv og holder seg for det meste i ro om dagen. Den er veldig sky og har god kamuflasje i den flotte pelsen som gjør det vanskelig å få øye på den. En gaupe kan fint gå to-tre mil i løpet av et døgn, og patruljerer territoriet sitt via faste vandreruter. Den markerer med urin, luktflekker, kloremerker og lignende for å holde rivaliserende katter unna.
En nyfødt gaupeunge veier omkring 350 gram. Til sammenligning veier en nyfødt kattunge vanligvis i underkant av 100 gram. Som kattunger, er gaupeungene blinde når de fødes og kan ikke trekke inn klørne. Når de fødes er pelsen deres mørk på ryggen, lysere på siden og gråaktig rundt buken. Dette gjør at de er godt kamuflert inne i det mørke hiet, noe som er en fordel når moren må forlate dem for å jakte.
Når gaupeungene er rundt fire uker gamle tar de sine første skritt utenfor hiet. De lever utelukkende på morsmelk de første to månedene, men fortsetter å die helt til de er fem måneder gamle. Gaupemora er helt alene om foreldreansvaret og er derfor avhengig av å oppfostre sine små i et område med god tilgang på mat slik at hun kan skaffe nok å spise til seg selv og ungene. Når de er fem måneder gamle er de fullt utvokst og blir med moren på jaktturer for å lære. Mot slutten av sitt første leveår skal de kunne klare å nedlegge et rådyr på egen hånd. Likevel holder de seg sammen med moren til hun får sitt neste kull.
Gaupa er ikke kresen, og spiser både rådyr, hare, rein og sau i tillegg til smågnagere og skogsfugl. Den er en smygjeger og sniker seg inn på byttet, men forfølger ikke byttedyr over lange avstander. Gaupa er imidlertid lynrask og lykkes oftere i jaktforsøkene sine enn de andre rovdyrene i Norge.
Voksne gauper tilbringer mesteparten av tiden for seg selv, og er kun sammen med andre voksne gauper når det er parringstid. Det finnes fire nålevende gaupearter i verden, og alle kan gjenkjennes på at de har kort hale og de karakteristiske hårduskene på øretuppene. I tillegg til vår skandinaviske gaupe, har vi også Kanadisk gape, Rødgaupe (Nordamerika) og Pantergaupe (finnes nå kun med sikkerhet i små isolerte områder i Sørvest-Spania) Av disse fire gaupeartene, er det kun Rødgaupa som ikke ansees som utrydningstruet.
Rovdyra er en del av naturen og har like mye livets rett som våre tamdyr. Verden er nå inne i den 6. masseutryddelsen. Bare de neste 20 årene kan mer enn 500 virveldyr (fisker, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr) forsvinne for godt som følge av menneskelige inngrep i naturen, ifølge en ny studie publisert i Proceedings of the National Academy of Science.
Hastigheten på utryddelsen av arter som nå pågår, er langt raskere enn om naturen hadde fått utvikle seg naturlig. De siste 100 årene har 543 arter gått tapt iflg. forskerne. Uten menneskelig inngripen ville det tatt 10.000 år for så mange arter å dø ut. Nå tyder altså alt på at utryddelsen av våre medskapninger bare går fortere og fortere.
Vi har utnevnt oss selv til herskere over denne sårbare lille kloden vår. Med den makten kommer et stort ansvar som vi dessverre overhodet ikke har klart å leve opp til så langt i menneskehetens historie.
Når en dyreart er utryddet, er den borte for alltid.
Kilder: Miljødirektoratet, Rovdata, WWF, Naturvernforbundet, ABCnyheter.no, Wikipedia
Tekst: Heidi Stokke
