Fellesferien er her og dyreparker i inn- og utland reklamerer med dyrefødsler og søte små dyreunger. Det er Facebook-kampanjer, live-sendinger og navnekonkurranser, og det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av disse hjelpeløse små. Uansett hvilken dyreart de tilhører, rører de ved noe dypt inne i oss.
Men hvordan har det seg at det hvert år kommer nye unger til, mens antallet voksne dyr i dyreparkene gjerne er konstant? Hvor blir det av disse nydelige små når de ikke er så små lengre?
Voksne og barn strømmer til dyreparkene for å se på bjørneunger, sjimpansebabyer, ulvevalper og løveunger. Ett år eller to frem i tid er de borte til fordel for nye unger, og borte er også en rekke andre friske, unge dyr.
I 2001 gjorde Rådet for dyreetikk en vurdering av norske dyreparkers avlivning av friske dyr, og bekreftet at det ‘generelt fødes langt flere dyr i dyreparkene enn det antallet som dør naturlig, og det antallet som etterspørres fra andre dyreparker. Det produseres på sett og vis en «vare» med kort holdbarhet og dyreunger er blitt brukt bevisst og aktivt i markedsføringen.
Om hvorvidt dette kan ansees som etisk forsvarlig sier Rådet for Dyreetikk blant annet at «Det er ikke likegyldig om dyreunger som har kommet til verden får leve eller ikke» og konkluderer med at «Dersom dyreparkene produserer et stort antall dyreunger hvert år, vel vitende om at de fleste må avlives etter endt sesong», mener Rådet at en slik «bruk og kast»-mentalitet vitner om manglende respekt for liv.
Denne vurderingen ble gjort for nesten 20 år siden, men praksisen har endret seg lite i norske dyreparker på tross av at dyrevelferdsloven krever at det tas hensyn til ‘dyrs egenverdi’, og fastsetter at fremvisning av dyr er forbudt dersom det vekker ‘allmenne, etiske reaksjoner’. Men dyreparkenes praksis med å avlive friske dyr for å gi plass til nye dyreunger holdes skjult for allmennheten, Pressen som gjerne promoterer dyreungenes ankomst i beste sendetid – glimrer med sitt fravær når det gjelder å opplyse om hva som skjer med dyra i etterkant.
Praksisen med å stadig avle frem nye dyreunger som trekkplaster for turistsesongen, for senere å avlive dem skjer over hele verden, men særlig i Europa. EAZA (European Association of Zoos and Aquaria) anslår at omtrent 3 000 – 5 000 såkalte ‘overskuddsdyr’ avlives hvert eneste år i Europas dyrehager. I tillegg finnes det dyrehager som ikke er tilsluttet EAZA, så antallet er sannsynligvis mye høyere. EAZA selv anbefaler å avle og drepe noen arter, som for eksempel flodhest.
I USA og andre land utenfor Europa tar man også livet av ‘overskuddsdyr’, men prevensjon brukes også i mye større grad for å hindre tilkomst av for mange dyreunger. Samtidig er kjøp og salg av overskuddsdyrene en billionindustri som fører til at dyr avlet opp i dyrehager for eksempel ender opp som sirkusdyr eller i «roadside zoos» (Privateide dyrehager – ofte kjent for dårlig dyrevelferd og utnytting av dyr og dyreunger). En del av dyrene ender opp i oppdrettsparker – hovedsakelig innenfor ‘canned hunting’ industrien der dyr som er vant til mennesker skytes ned inne på inngjerdede områder av trofejegere.
For europeiske dyrehager kan skjebnen til ‘overskuddsdyr som blir solgt heller enn avlivet bli tragisk. Et eksempel er broren til Kristiansand Dyrepark sin maskot Julius, som i dag lever i et 14 m2 betongbur i Thailand med tre andre aper. Som på mystisk vis forsvant da NOAH igangsatte en kampanje for å få han fri.
Noen dyreparker unnskylder avlspraksisen med at dyrene trenger å formere seg og å ta vare på unger for å leve ‘naturlige liv’. Men livet i en dyrepark er allerede fjernt fra et naturlig liv og det å føde unger og skulle ta seg av dem i en livssituasjon der dyrene er stressede og frustrerte, er langt fra god dyrevelferd.
At dyremødre i dyreparker ofte ikke er i stand til å ta vare på ungene sine, og ikke sjelden blir fratatt ungene lenge før de er avvent, er en velkjent problemstilling. I mange tilfeller tas ungene fra mødrene selv der mødrene gjør en god jobb med å ta vare på dem. Dette fordi de skal brukes til show eller til nærkontakt med besøkende.
Dyreparkene selv hevder gjerne at de bidrar til bevaring av utrydningstruede dyrearter, men flesteparten av dyrene i dyreparkene er ikke utrydningstruet. Utrydningstruede dyr som avles frem i dyreparker vil heller ikke kunne settes fri for å bidra til sin arts overlevelse etter å ha blitt født og oppvokst i fangenskap i en vanlig dyrehage, der de har levd omgitt av mennesker.
Et annet argument dyreparkene gjerne bruker er at de bidrar til å spre kunnskap om dyr. En dyrehage kan lære deg mye om hvordan dyr oppfører seg i fangenskap, men lite om deres naturlige adferd når de lever i frihet.
Bare 6% besøker dyrehager for å lære mer om dyrene.
En studie av besøkende i dyreparker i USA viste at bare 6% av de besøkende oppga at de besøkte dyreparkene for å lære mer om dyra, mens 86% av de besøkende fortalte at formålet med besøket var rekreasjon og underholdning. Det er grunn til å tro at nordmenns besøk i dyreparker følger noenlunde samme mønster.
Det er godt dokumentert at ville dyr i fangenskap over hele kloden viser tegn på angst, stereotyp atferd og depresjoner. Det er faktisk så vanlig at det finnes et eget begrep for det, -zoochosis. Zoochosis betegner stereotyp adferd som svaing fra side til side, rastløs vandring frem og tilbake eller i sirkler, selvskading, overdrevet pelsstell, biting, oppkast eller spising av egne ekskrementer. Dette er adferd som er så godt som ukjent blant friske dyr i frihet. I dyreparker over hele verden er bruken av antidrepressiva, beroligende midler og antipsykotiske medisiner til dyr blitt skremmende vanlig.
Dyrepark-lignende steder har eksistert helt tilbake rundt år 2 500 f. Kr. Veggrelieffer funnet i Egypt og Mesopotamia viser at herskere og aristokrater hadde såkalte menasjerier. Samlinger av levende, eksotiske dyr, gjerne bragt hjem fra ekspedisjoner i fjerne himmelstrøk. Det som kanskje kan kalles den moderne dyreparken ble populær på 18-tallet i den såkalte opplysningstiden da man ble opptatt av å studere dyr av vitenskapelige grunner. Den første moderne dyreparken ble bygget i 1793 i Paris.
Tidligere var et besøk i en dyrehage den eneste måten folk kunne få se levende, eksotiske dyr. I dag har vi tilgang en nesten uendelig mengde opplysende og informative naturdokumentarer på TV og internett. Dette gir oss en unik mulighet til å lære mer om de ville dyra i deres naturlige leveområder.
Dyreparker er først og fremst business, og ingenting er bedre for besøkstallene enn uskyldige dyreunger. Velg derfor å gå forbi, og informer om hvorfor du ikke vil delta til de som spør hvorfor. Dyreparker er ikke «bevaring» av en art. Dyreparker er til for menneskets underholdning. Hadde det vært for å bevare arten, ville du mest sannsynlig sjeldent kunne se dyrene i parken, da de ville hatt store nok områder til å unngå våre stirrende blikk og høye lyder.
Kilder: NOAH, Animals Australia, National Geographic, Sentient Media
Tekst: Heidi Stokke
