Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret,
jf Dyrevelferdslovens §4. Nødhjelpen skal utføres av veterinær, og er enten avlivning eller enkel behandling.
Dyrenes Hus har flere ganger forsøkt å få til samarbeid med Mattilsynet i saker som omhandler forvillede og eierløse katter, men erfarer at Mattilsynet kun responderer utfra nødretten der vi har med synlig syke eller skadde katter å gjøre. Når det kommer til hva man definerer som et «hjelpeløst» dyr som utløser nødrett, er Mattilsynet mer eksklusive.
I saker som omhandler kattekolonier oppstått hos kjent eier, erfarer vi at Mattilsynet inntar en enda mer defensiv rolle. I disse sakene, er ikke hjelperen heller regnet for å være part, enda både Mattilsynet og alle andre forstår at pålegg om reduksjon av antall katter er en uoverkommelig oppgave for eier alene – og bistand fra dyrevernsorganisasjoner eller andre private hjelpere – er helt nødvendig for å få fremdrift i sakene. Kostnadene for å hjelpe disse kattene kan fort komme opp i både fem- og sekssifrede beløp avhengig av koloniens størrelse. Dette er store utgifter for privatpersoner – og organisasjoner som ikke mottar noen form for offentlig støtte.
Før jul tilskrev Dyrenes Hus Landbruks- og Matdepartementet, med spørsmål om hvorvidt det kan settes av midler i statsbudsjettet som kan øremerkes arbeid med forvillede og eierløse katter. Svaret foreligger nå – og er ikke overraskende – nedslående lesning:
«Det settes ikke av offentlige midler til forebygging og håndtering av større kolonier med hjemløse katter ut over det som følger av dyrevelferdsloven §4 om hjelpeplikt og forskrift om godtgjørelse for nødhjelp til dyr, hjemlet i dyrehelsepersonelloven §14. Staten dekker dermed normalt ikke utgifter forbundet med innfanging, omplassering eller avlivning av eierløse katter. Det foreligger per i dag heller ingen konkrete planer om å foreslå å sette av øremerkede midler til arbeid med forvillede og eierløse katter».
I praksis er eierløse dyr fullstendig uten rettsvern dersom privatpersoner eller organisasjoner ikke hjelper. Det gjelder også der dyrene har en eier, men som ikke er i stand til å ivareta «eiendommen» sin.
Dyrenes Hus mener at katter som er forvillede og eierløse, samt katter i kolonier med kjent eier, er å definere som «hjelpeløse» i lovens forstand. Vi mener at Mattilsynets praktisering av regelverket for det offentliges hjelpeplikt tolkes for strengt. Norge har ingen villkatter i sin fauna med unntak av gaupa. Alle andre katter er å regne som domestiserte. Katter som står uten eier og vandrer gatelangs eller danner uhåndterbare kolonier hos privatepersoner, er å regne som «hjelpeløse», og det offentlige med Mattilsynet har en hjelpeplikt.
I første omgang trenger vi en endring av praktiseringen av regelverket fra Matilsynest side, i andre omgang trenger vi en endring av loven for å sikre dyrene et rettsvern de i dag ikke har.
Tekst: Sølvi Frøland Svoren
Foto: Dyrenes Hus
