Vi har lovverk og regelverk. Vi har dyr som defineres som eiendom. Vi har Mattilsyn, praksis og tolkning av regelverk. Og vi har følelser. Det å være engasjert i dyrevern, handler like mye om å jobbe med mennesker som med dyr.
Vanskjøtsel av dyr eller opphopning av uhåndterbare kattekolonier, handler ikke alltid om slemme, psykopatiske dyrehatere. Tvert i mot. Det handler ofte om dyreelskere, men som ikke klarer å ta vare på «eiendommen» sin. Det kan handle om økonomi, rus, psykisk sykdom, eller andre forhold som det er umulig for oss andre å forstå. Terskelen for å be om hjelp kan være for høy, eller man tror at det ikke er hjelp å få. Det kan dreie seg om en forestilling om at man er den eneste som kan gjøre noe for dyret, eller at man rett og slett ikke ser at dyrene lider da forholdene de lever under har blitt «normalen» for eier.
Lirking og luring, tidkrevende godsnakking med dyreiere som – bevisst eller ubevisst – vanskjøtter sine dyr, er den «makten» vi dyrevernere har i forhold til å hjelpe dyr, der eierne selv ikke forstår dyrenes beste. Mattilsynet har makten og hjemmelen til å gripe inn, men bruker den ofte ikke, og gjemmer seg bak «forvaltningspraksis» og rigid regelverk for saksbehandling. Kostnadene tar Mattilsynet ikke før saken er blitt så alvorlig at avlivning er det eneste humane å gjøre for dyret.
Vi som er engasjerte i dyreverns «bransjen», er sosialarbeidere. For dyrene og menneskene deres. Vi gjør et stort samfunnsnyttig arbeid, og hadde ønsket at vi fikk anerkjennelse for det i form av kommunal økonomisk støtte. Vi etterlyser også en oppmykning av Mattilsynets forvaltningspraksis, og regelverket for å gripe inn. Vi ønsker et samarbeid slik at vi kan hjelpe Mattilsynet, og ikke omvendt slik det er i dag. Vi må tigge om hjelp på vegne av dyrene. Slik bør det ikke være.
Tekst: Sølvi Frøland Svoren
Foto: Dyrenes Hus
