En kveld på høsten i 2022 blir det funnet seks nyfødte kattunger i en hekk i Asker. Mor var ikke å se, og flere av kattungene var våte og nedkjølte. Når mor ble funnet var hun ustelt, utmagret og utslitt. Hun må ha vært utegående i flere uker. Mor er en tam og kosete katt, men hun har ikke id-chip, og etterlysning av eier gir ingen resultater. Hun blir dermed en del av statistikken over katter som har blitt dumpet – en statistikk som er vond og voksende.
En helt vanlig torsdag kveld ringer en nabo på døren. Noen barn har funnet kattunger i en hekk i nabolaget. Idet jeg følger etter naboen til stedet hvor kattungene er, ser jeg for meg at kattungene sikkert er fire-fem uker gamle. I den alderen begynner kattungene å bli mer selvstendige, de er klare for overgangen fra melk til fast føde, og begynner å utforske verden utenfor mammas varme favn.
Når jeg ser kattungene forstår jeg umiddelbart at dette er noe helt annet. Kattungene fyller ikke håndflaten min engang, og de har øynene lukket og ørene brettet. Navlestrengen deres er fortsatt våt; de er helt nyfødte.
Unge kattunger kan ikke regulere kroppstemperaturen sin selv og er helt avhengige av en ekstern varmekilde, vanligvis mor– for å holde varmen.
Tre av kattungene ligger inni hekken og er heldigvis varme og tørre. De andre tre ligger ute i gresset, utsatte for elementene. Unge kattunger kan ikke regulere kroppstemperaturen sin selv og er helt avhengige av en ekstern varmekilde, vanligvis mor- for å holde varmen. I tillegg trenger så små kattunger å spise med få timers mellomrom, ellers kan blodsukkeret deres bli livstruende lavt. Når jeg kjenner hvor kalde de er, og ser at moren ikke er sammen med dem, får jeg en klump i magen. De kommer til å dø her, tenker jeg.
Jeg tar med kattungene inn og starter umiddelbart arbeidet med å få dem varme og tørre. Mange av barna i nabolaget vil se på dem, og spør om de kan klappe og holde dem. Barna skjønner ikke at noen av disse kattungene svever mellom liv og død, og at innsatsen min de neste timene er avgjørende for at de skal kunne overleve. Hjertet mitt banker hardt inn i nattens timer mens jeg følger med på kattungenes kroppstemperatur og allmenntilstand. Når de er gode og varme, får de tilbud om kattemorsmelkerstatning fra tåteflaske. Alle forsyner seg grådig av den varme, livsviktige drikken.
Moren blir fanget med en human felle senere samme kveld. Hun har store tover på magen og bakbeina, flere av dem med klumper av størknet avføring. Hun er svært avmagret og virker sliten. Hun blir gjenforent med ungene, men har minimalt med melk å gi dem. Hun hveser når jeg nærmer meg ungene hennes, men gjør ikke noen ytterligere motstand når jeg plukker dem opp for å gi dem flaske. Hun er for sliten til å kjempe for dem.
Ved veterinærbesøk få dager senere veier mor bare 2,5 kg – omtrent en hel kilo mindre enn en sunn vekt for en katt på hennes størrelse. Hun må ha vært utegående i flere uker, kanskje en måned, for å bli så avmagret. Jeg biter meg merke i en måned. Katter går drektige i omtrent to måneder. Når de er en måned på vei, ser man de første tegnene til at de er rundere enn vanlig. Om moren har vært utegående i en måned, startet det på samme tidspunkt som hjemmet hennes ville lagt merke til at hun var drektig … Mor har ingen id-chip, så hvis det er en familie der ute som savner henne og er bekymret for henne, kan vi ikke nå dem på noe vis. De tre kattungene som lå ute i gresset og var våte og nedkjølte, ville trolig dødd i løpet av få timer dersom de ikke hadde blitt funnet og fått hjelp. Fordi moren hadde så lite melk, er det sannsynlig at de resterende kattungene ikke ville ha overlevd i mer enn noen dager. Moren ville heller ikke klart seg mye lenger uten mat.
De tre kattungene som lå ute i gresset og var våte og nedkjølte, ville trolig dødd i løpet av få timer dersom de ikke hadde blitt funnet og fått hjelp.
Det er en vanlig feilantagelse at katter klarer seg på egenhånd i naturen. De er jo rovdyr, tenker mange, de kan livnære seg selv ved å jakte. Kanskje er det dette folk tenker når de dumper en katt i et skogholt, flytter fra den eller setter den fra seg i veikanten på vei til hytta eller flyplassen. Det er feil.
Kattene vi omgir oss med i dag, enten det er en huskatt eller rasekatt, er domestiserte. De er ikke ville dyr. Noen katter har gode jaktinstinkter, men instinkt og evne er ikke det samme. Katter trenger mat, vann og beskyttelse mot elementene – med andre ord, et hjem – for å overleve. For familien fra hekken går det heldigvis bra, men det blir det dumpet mange katter hvert eneste år i Norge. Noen av disse får hjelp i tide, noen av dem blir funnet når det er for sent, og noen av dem blir aldri funnet og har blitt utsatt for utsulting, de har fryst ihjel eller dødd av sykdom og skader. Et liv og en død vi ikke unner noen. Men det er helt åpenbart at mange ikke bryr seg noe om skjebnen til dyrene etter at de er dumpet.
Historien til Tuja og kullet hennes kunne hatt en tragisk slutt, heldigvis endte det bra for disse. La historien deres inspirere deg til å ID-merke og kastrere kattene dine. Slik at ikke flere blir utsatt for et liv i lidelse.
Kattemor Tuja og barna Liguster, Laurbær, Syrin, Humle, Pampas og Blåregn kommer for adopsjon hos Dyrenes Hus i løpet av høsten.
Ønsker du å bidra for å hjelpe dyrene? Les mer her: Bli frivillig
Tekst og bilder: Christine Fossen Germundson
