fbpx

Et fosterhjems bekjennelser


Jeg heter Mona, er 26 år, og jeg er fosterhjem sammen med samboeren min, Yngve, for Dyrenes Hus. I skrivende stund har vi akkurat avsluttet vår tredje runde som fosterhjem sammen, og deler vår lille leilighet sammen vår første (men jeg tviler sterkt på at hun blir vår siste) «foster fail», Nadja.

Nadja var en av fem kattunger vakreste Nelly fødte i fosterhjem hos oss, og hun stjal våre hjerter da hun bare var et par uker gammel. Vi klarte ikke å gi henne fra oss, og endte opp med å adoptere henne selv. Katter har vært en del av min familie så lenge jeg har eksistert, og når jeg flyttet til Oslo for å studere i august 2015 gruet jeg meg aller mest til det å ikke ha et firbeint, loddent familiemedlem å komme hjem til på slutten av en lang dag. Tomheten og stillheten av å ikke dele hjem med en katt ble uutholdelig øredøvende i løpet av få uker, og jeg begynte å undersøke mulighetene mine.

Å adoptere en katt når man bor på 19 kvadratmeter, er student, jobber deltid og har familie på andre siden av landet var for meg ikke aktuelt. Da kom jeg over Dyrenes Hus sin nettside, og der stod det, akkurat det jeg lette etter: «Bli fosterhjem». Det tok ikke mer enn ti minutter fra jeg leste overskriften til søknaden min var sendt inn. Og det var der det hele startet.


I mine to første runder som fosterhjem, hadde jeg æren av å dele hjemmet mitt og kjærligheten min med to svært skye hunnkatter – en fra en koloni på Nesodden, og en fra en koloni i Stavanger. Begge er i dag adoptert og lever livets glade dager hos sine for-alltid hjem, og en av disse ble faktisk adoptert av min mor i Sandnes. Det gir meg så mye glede å få se min første fosterkatt hver gang jeg drar hjem til mor.


Det ble et par års opphold fra livet som fosterhjem, da hyppig flytting og allergi hos romkamerater gjorde det umulig for meg å fortsette å stille opp for katter i nød. Det gjorde vondt dypt inn i sjela. I midten av 2019 flyttet jeg sammen med min kjære Yngve, og det gikk ikke mange månedene før jeg begynte å lufte idéen om at kanskje vi kunne stille som fosterhjem sammen. Bachelorgraden min var oppnådd, vi jobbet begge fulltid og bodde i en større leilighet. Til tross for at Yngve også har hatt katter i familien i store deler av livet, har han ikke hatt et like sterkt bånd til dem som det jeg har. Han har alltid likt katter og foreldrene har katt hjemme i Tvedestrand, men Yngve har aldri så mye som tenkt tanken på å ha en katt selv i Oslo. Ikke før jeg kom inn i bildet.


Det skal sies at jeg aldri presset eller maste om å få lov til å stille som fosterhjem igjen. Hadde jeg fått et blankt nei første gang jeg spurte, hadde det blitt med den ene gangen. Men det fikk jeg ikke. Jeg fikk et nei, men dette svaret var begrunnet med at Yngve mente at vi hadde for liten plass, og ingen utemuligheter. Vi kunne jo ikke slippe ut en katt midt på Alexander Kiellands Plass, rett nedenfor Ring 2, og det hadde han helt rett i. Men fosterkatter skal jo ikke ut i fosterhjemsperioden. Og de trenger ikke en massiv leilighet eller et stort hus så lenge de har trygghet, varme, kjærlighet og omsorg. Til tross for dette argumentet var svaret fortsatt nei, men jeg kjenner samboeren min. Det neiet var ikke definitivt.


Ukene og månedene gikk, og jeg fortsatte å nevne det å være fosterhjem med jevne mellomrom. For hver gang det ble nevnt, merket jeg at viljestyrken hans ble litt svakere. Tanken var ikke lenger like fjern, og jeg fikk sneket inn mer og mer informasjon. Om hvor givende det er å være fosterhjem, om hvor mange katter der ute som trenger hjelp, om at alt av utstyr og utgifter blir dekket av Dyrenes Hus. Det eneste man trenger er hjerterom og litt husrom. «Se det for deg da, Yngve – en pusemamma og nydelige små kattunger løpende rundt på gulvet her?»


I september 2020 kom setningen jeg hadde ventet på. «Greit, meld oss opp som fosterhjem, da.» Ikke helt den entusiasmen jeg hadde håpet på, men jeg hadde ingen planer om å være kravstor. «Don’t look a gift horse in the mouth», er det noe som heter.
Vi ble enige om å melde oss som fosterhjem for gravide kattemødre, og kattemødre med kattunger. Kattungesesongen er dessverre grusom for så mange uheldige sjeler, og vi visste at behovet for fosterhjem som kan ta inn hele familier og gravide mødre som trenger et trygt hjem å føde sitt siste kull i er stort, og vi ville så gjerne hjelpe. Fosterhjemssøknaden var sendt innen ti minutter, og da gjenstod det bare å vente i spenning.


Vi måtte ikke vente lenge. 16. september 2020 ringte telefonen. En kattemor fra en gårdskoloni hadde blitt fanget inn og fire små hadde nettopp blitt forløst ved hjelp av keisersnitt. Kunne vi ta dem imot? Det kunne vi selvfølgelig, og inn kom mamma Kromma med sine to små gutter og to små jenter: Disse fikk navnene Oddvar, Drogon, Viserion og Rhaegal.
Jeg hadde aldri vært fosterhjem for kattemor med unger før, og Yngve hadde aldri vært fosterhjem i det hele tatt, så nøyaktig hva vi forventet var ingen av oss sikre på. Det viste seg derimot raskt at uavhengig av hva de måtte være, ble våre forventninger kraftig overgått.
Du er vel kanskje kjent med den relativt velkjente meme-trenden «Dad and the pet he didn’t want»? Vel, Yngve ble raskt et nytt tilskudd til denne trenden, da han på under et døgn lå lent over enden av sofaen og koste med mammapusen mens de små diet. Og det ble ikke noe mindre kos etter hvert som ungene vokste seg større.


Til tross for at Yngve aldri hadde hatt et spesielt forhold til katter før, fant vi tidlig ut at han er som en magnet for kattunger. Med en gang de var gamle nok til å bevege seg målrettet rundt, fant samtlige veien til Yngve, klatret opp over magen og brystet hans, og la seg til rette med snutene begravd i skjegget hans. Var plassen helt oppe ved skjegget opptatt, la de andre seg til rette på brystet, magen og i armkroken hans, og der ble de liggende i timevis. Leiligheten ble daglig fylt med den høye lyden av fire små kattunger som malte så høyt de bare kunne mens de flokket til fosterfar. Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd med situasjonen; kattungene eller Yngve selv.


Å miste plassen min i armkroken til Yngve var selvsagt et nederlag for min del, men en utvikling jeg aksepterte umiddelbart. Jeg har tross alt svært lite å stille opp med mot vakre, firbeinte pelsballer med utrolig sjarmerende personligheter og malevolum skrudd opp på full guffe dag inn og dag ut. Dessuten var jeg favoritten til mamma Kromma, og det var en balanse jeg kunne si meg mer enn fornøyd med. Denne populariteten blant våre små nøster ga mersmak, og så fort alle fire og mammapus var utadoptert til fantastiske for-alltid hjem, var talen klar: «Du må si ifra om at vi kan ta imot en ny familie så fort vi trengs,» sa Yngve, som allerede savnet å ha leiligheten full av yrende katteliv. Han var blitt forelsket i tilværelsen som fosterhjem, og målet mitt var nådd.


I februar 2021 fikk vi inn det som tilsynelatende var en høygravid mammapus, men som fort viste seg å faktisk være en ukastrert hannkatt. En overraskelse vi på ingen måte var forberedt på, men som kun førte til en god del latter og en kortere periode som fosterhjem for oss. Señor Chonky I var nemlig superkosen og snill, og han var hos oss i underkant av 3 uker før han ble hentet av sitt foralltid hjem (og var selvsagt kastrert når han ble adoptert ut).
Månedene gikk og leiligheten vår forble tom. Vi snakket ofte om at selv om det var greit å ikke måtte feie opp sand fra gulvet, tømme dokasser, gi ormekur, og kjøre til og fra dyrlegen med jevne mellomrom så savnet vi det på samme tid. Vi savnet å ha katter å komme hjem til, og vi savnet å kunne gi omsorg og kjærlighet til fosterpuser som trengte oss.
Derfor var gleden stor (og samtidig sorgen tung, da det markerte starten på nok en grusom
kattungesesong) da vi fikk beskjed om at Dyrenes Hus hadde fanget inn en høygravid mammapus fra en koloni, og fått bekreftet hos veterinær at hun faktisk var gravid. Vi var på besøk hos min mor i Sandnes når vi fikk beskjeden, og vi kunne nesten ikke vente med å komme oss tilbake til Oslo for å ta imot denne vakre sjelen som så sårt trengte et trygt hjem å føde sine små.


Vi var ikke forberedt på Nelly. Snillere katt har ingen av oss vært borti før, og vi ble mildt sagt sjokkert av hennes milde og gode vesen. Det finnes ikke en aggressiv celle i den lille kroppen hennes, til tross for at hun har hatt to lange og tøffe år som kolonikatt. Det eneste Nelly ønsket var kos og kjærlighet, og et trygt sted hvor hun kunne føde og oppdra sitt aller siste kull. Det fikk hun hos oss. Etter fem dager kom fem små nøster til verden i den trygge hula på stuegulvet vårt. Fire gutter – Clifton, Colin, Laszlo og Nandor – og vår lille jente – Nadja.


Nelly var verdens beste mamma fra første sekund, og ungene diet umiddelbart. Mamma Nelly vasket dem og passet på, og fikk alle måltider servert «på sengen» av oss. Hun ble skjemt bort med mat, snacks, Recovery Booster og kos, tynn og sliten som hun var. Men etter hvert som ukene gikk og ungene ble større, begynte hun endelig å legge synlig på seg. Etter 12 uker i fosterhjem hos oss, ble Nelly’s små adoptert ut til sine perfekte for-alltid hjem. Nadja
ble som tidligere nevnt værende hos oss sammen med mamma, som da endelig var klar for å
kastreres. Aldri mer skal hun måtte kjenne på det harde livet som kolonikatt, og aldri mer skal hun måtte føde et kull med kattunger. Kastrert, vaksinert og chippet, ble Nelly adoptert av en fantastisk dame på Bestum. Her lever hun nå livets glade dager og skal skjemmes bort med all den kjærligheten og omsorgen hun skulle hatt fra den dagen hun ble født.
Jeg skal ikke påstå at det ikke krever sitt å være fosterhjem, og det kan til tider være fryktelig tungt, vanskelig og stressende. Vinduer og dører må sikres, rom må kanskje ommøbleres, og det vil være pels på alle overflater og kattesand over hele gulvet. Møbler vil få kjenne på katteklørnes kraft, og det kan hende noen ting går i gulvet og blir ødelagt. Noen ganger stagnerer fremdriften man har gjort med en sky katt og man kan føle seg mislykket. Noen ganger trenger kattunger støtte-fóring, og man må planlegge dagene rundt denne matingen, og det kan bli fryktelig tidlige morgener og lange netter.


Noen ganger blir kattene syke, og man må haste til veterinæren for å få undersøkt dem med hjertet i halsen og susing i ørene. Det kan bli flere søvnløse netter og til tider hyppige veterinærbesøk. Men, å si at det å være fosterhjem er utrolig givende, vil være tidenes underdrivelse. For det å se fremgang hos den skye katten, at kattungene vokser opp, og at mammapusen legger på seg og blir trygg, vil fylle deg med en varm og god følelse. Du vil se at innsatsen du legger i det å være fosterhjem utgjør en forskjell for en eller flere katter som kanskje ikke ellers ville hatt en sjanse. Det betyr så utrolig mye at noen har både husrom og hjerterom å tilby til en katt i nød, fordi det er for mange katter forskjellen på liv og død.


Og det aller, aller verste, men også absolutt beste med å være fosterhjem, for oss personlig? Det er når kattene blir adoptert ut og hentet av sine for-alltid hjem. Det gjør fryktelig vondt, fordi man har gjerne hatt kattene i flere måneder, og man blir selvsagt veldig glad i dem. Det har blitt mange tårer, spesielt fra meg, men også fra min ellers så tøffe mann av en samboer. Men, vitenen om at de da vil komme til flotte hjem hvor de skal få nyte resten av sine liv som herskere over hjem og mennesker veier hundre ganger tyngre enn smerten av å måtte si farvel. Fordi når adoptivhjemmet kommer med store glis og overveldende entusiasme for å endelig kunne få hente hjem sine nye familiemedlemmer… Ingenting kan måle seg med den følelsen. Da vet du at du har gjort en god jobb, og din tid og kjærlighet har gitt en katt det grunnlaget den så sårt fortjener for å kunne leve resten av livet i et trygt og godt hjem, sammen med et eller flere mennesker som elsker han eller henne over
alt på jord. Og når alt kommer til alt, er det virkelig det eneste som betyr noe.


Du trenger ikke å ha stor plass for å være fosterhjem, og du trenger ikke å gå til innkjøp av verken mat, utstyr eller leker. Du vil få alt du trenger levert fra Dyrenes Hus, og rikelig med påfyll under hele fosterhjemsperioden. Alle veterinærutgifter er dekket, og i tillegg vil du få fantastisk veiledning fra en dyktig koordinator, og du vil kunne spørre andre fosterhjem om tips og råd. Det eneste du trenger er hjerterom og et varmt hjem, uavhengig av størrelse.


Jeg kan garantere, med hånda på hjertet, at du ikke kommer til å angre på å stille som fosterhjem. Det er det beste og mest givende Yngve og jeg noensinne har gjort, og vi gleder oss til å kunne fortsette å gi katter som trenger det et trygt hjem, samt all den tålmodigheten og kjærligheten hver eneste katt fortjener. Og vi håper du vil vurdere å gjøre det samme, fordi vi trenger alltid fosterhjem. Og du vil virkelig gjøre en forskjell.

Tekst og foto: Mona Helgeland