fbpx

Dyrenes Hus reagerer sterkt på Mattilsynets uttalelse

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus reagerer sterkt på Jan Egil Aronsen uttalelse til NRK 11.07.2021.

Han sier: «Jeg tror løsningen er samarbeidet som vi har med de frivillige. Det utgjør et viktig bidrag.» Jan Egil Aronsen er avdelingsleder for Mattilsynet i Telemark.

Mattilsynet, eller Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler, er den norske tilsynsmyndighet for planterfiskdyr og næringsmidler. Altså et statlig organ sier rett ut at «samarbeidet» med de frivillige, eller dyrevernsorganisasjonene og privatpersoner som jobber for å hjelpe dyr i nød, er løsningen?

Foto: Lynn Moltzau

Vi jobber vettet av oss for å hjelpe dyr og bruker enorme summer på redningsarbeid, vi tar kostnadene selv eller får hjelp gjennom medlemskontigenter og donasjoner. De aller fleste av oss har ikke nok ressurser til å hjelpe alle og vi har ikke fasilitetene som skal til. Vi tar av fritiden vår for å hjelpe dyrene.

I vår organisasjon er det ingen som er lønnet, mens mattilsynet som er et statlig organ som skal hjelpe dyr, har lønnede arbeidstagere.

Vi ser på denne uttalelsen som en ansvarsfraskrivelse og en innrømmelse om at de legger børen på oss. Det virker som hjemløse dyr er en bi-sak, ikke viktig nok til å sette inn ressurser og midler på- la heller de frivillige ta regningen!

Hvilket samarbeid?

Hvilket samarbeid er det snakk om? Der Mattilsynet avliver, gir vi heller dyrene en sjanse. Etter vår erfaring og kjennskap til Mattilsynets rutiner, vet vi at de ikke oppstallingsmuligheter for dyr og avlivning er den enkleste, og sikkert rimeligste løsningen. Når avlivning er løsningen er det kanskje ikke så merkelig at kattens status er så lav i samfunnet, når selv staten (et statlig organ) signaliserer dette?

Det er lov å bli frustrert når liv har så liten betydning for et statlig organ. Og når ansvaret tydelig legges på oss uten at vi, de mange organisasjonene landet rundt, får tildelt noen som helst slags midler for tiden, kostnadene og arbeidet som legges ned i redningsarbeidet for hjemløse, dumpede dyr.

Vi ser at det er en økning i år av dumpede og hjemløse dyr. Vi kaller det koronaeffekten. Selv ikke nå stiller mattilsynet opp da deres ressurser ikke strekker til og de ikke har kapasitet til annet enn brannslukking. https://www.nationen.no/motkultur/kronikk/vi-har-ikke-mulighet-til-a-gjore-annet-enn-brannslukking/

Ja, vi har til tider et samarbeid med mattilsynet, men det er et tilfeldig samarbeid.

Dyrenes hus er åpne for samarbeid

Vi samarbeider gjerne med mattilsynet, om det er det Jan Egil Aronsen eller andre lokalavdelinger ønsker. Men da forventer vi at vi formaliserer et samarbeid og utarbeider gode rutiner for dette. Samtidig at vi da får tildelt midler for arbeidet. Mattilsynet kan ikke fortsette å lene seg på alle frivillige organisasjoner og privatpersoner som tar kostnadene for arbeidet.

Hjelpeplikten

Vil ikke myndigheten ta seg råd til å hjelpe dyr annet enn å avlive de? Gjelder ikke dyrevelferdsloven for Mattilsynet? Når mattilsynet innrømmer at det er et problem, er det riktig å legge kostnadene over på andre? Det er sjokkerende å høre en avdelingsleder si dette og innrømme at det er et problem. Det kan peke mot at mattilsynet er unntatt hjelpeplikten når det er avlivning som er deres mest brukte «løsning».

Foto: Lynn Moltzau

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/forlater-pus-nar-ferien-er-over-1.15557035?fbclid=IwAR1TEMBYRx2KfhttixFtwP0vvrK-39oHSVNPmC4uQpZlVG0v7rkz7XquD2A

«Mattilsynet har ikke kapasitet til å følge opp meldinger om hjemløse katter», sier også Jan Egil Aronsen. Vi ser at de heller ikke har kapasitet til å følge opp alle bekymringsmeldinger og avvik i landbruket. Vi spør, hva er galt med dette bildet? Når tilsynet ikke har nok ressurser til å gjøre jobben de er satt til?

Vi ser med fortvilelse på en økning i dumpede dyr og vi får nå flere henvendelser enn vanlig, men vårt inntak er sprengt. Da veldig mange allerede har skaffet seg familiedyr i året som gikk, har vi også problemer med å skaffe fosterhjem. Det fører til at de kattene vi har tatt inn ikke kommer seg videre, og det hoper seg opp med flere dyr som trenger hjelp. Det kan vi kalle en krise, uten fosterhjem får vi ikke hjulpet dyrene, og når adopsjonene også går veldig tregt, da kan dere selv tenke dere hvordan det er.

Alle kattene vi tar inn får helsesjekk, vaksiner, ormekur, ID-chip og de blir kastrert. Dette er en selvfølge for oss, dette er god dyrevelferd og en forsikring for kattene. Vaksinene forebygger smitte av farlige sykdomer, ID-chippen sikrer at man kan raskt finne tilbake til kattens eier, kastreringen forebygger at «våre» katter er opphav til uønskede kull og oppblomstring av flere kattekolonier.

Avhengig av hva kattene trenger kan det koste oss alt fra 3500 til 6000 kr per katt for standard veterinærtilsyn og behandling. Har kattene andre helseproblemer tar vi også de kostnadene, tenner og andre kirurgiske inngrep kan koste dyrt og kan fort komme opp i 50 000 for bare èn katt.

Foto: Lynn Moltzau

Hvorfor bruker vi så mye penger på kattene spør du kanskje? Det er en selvfølge! Dyrene fortjener livets rett og vi nekter å la en annen persons skjødesløshet gå utover et uskyldig dyr. Har man tatt til seg et dyr, et liv, så har man et ansvar for det!

På tide med en revisjon av mattilsynets rolle innen dyrevelferd og en revisjon av dyrevelferdsloven og hjelpeplikten.

Vi trenger hjelp, vi kan ikke fortsette å være de som betaler prisen for dyrene, følelsesmessig, økonomisk og helsemessig. Ja, for det tærer på å se så mye lidelse og være vitne til hva vi mennesker får oss til å gjøre.

Vi trenger hjelp fra kommunene, politikerne og Mattilsynet. Dyrevelferden må tas på alvor, den må inn i partiprogrammene og opp på agendaen.

Kilder: NRK, Nationen
Tekst: Lynn Moltzau