fbpx

Robotgressklippere og bedagelighetens pris

Robotgressklippere og den grønne asfalten.

Det finnes knapt et villastrøk i Norge som ikke har blitt invadert av en horde robotgressklippere de senere årene. Snauklipte plener som kunne gjort en golfbane misunnelig ligger side om side, og til alle døgnets tider ruller de små selvgående klipperne rundt i sitt lille territorium.

Ved første øyekast ser det kanskje fint ut, velstelt og grønt – men så begynner man å lure. Hvor er tusenfryden og kløveren og de andre små markblomstene som pleide å vokse som et stjernedryss i mine barndoms gressplener? Hvor er sommerfuglene? De lubne humlene, biene, blomsterfluene?

Foto: Heidi Stokke

Gressplenen er et kulturfenomen som først dukket opp som et eksklusivt dekorelement i franske og engelske hageanlegg, og som utover i renessansen ble et statussymbol. Ved å la store gressarealer ligge der til pynt uten beitedyr eller matproduksjon kunne aristokrater og adelige vise sin rikdom. Kanskje kan dette være med på å forklare gressplenenes populæritet og totale dominans blant grøntarealer verden over? Gressplener utgjør størstedelen av grøntarealene i verdens byer – mange steder opp mot 70%! Og i vår iver etter å skape den perfekte gressplen uten en eneste blomst, tas alle midler i bruk. I tillegg er plenene tørste – spesielt i varme strøk – og de legger beslag på enorme mengder vann. I USA er plengress den mest vannkrevende ‘avlingen’ av alt som dyrkes.

Men en grønn plen har lite å by på for insekter, og er en slags ‘grønn asfalt’ med svært begrenset biologisk mangfold. Det fører til færre arter som kan bistå med gratistjenester og goder vi mennesker er avhengige av, som pollinering av våre matplanter eller vaktmestertjenester i form av nedbryting og næringsomsetning.

Foto: Skitterphoto

Vi har alle et ansvar for at sommerfuglene, biene, humlene og de andre insektene overlever og får nok mat. Tidligere hadde folk større hager med frukt- og bærbusker, men nå er byggefeltene tettere og de fruktbare hagene erstattet med robotklipte plener og lettstelte tujahekker.

Med robotklipperne forsvinner blomstene, og med dem produksjonen av pollen og nektar som er livsgrunnlaget for de fleste innsektene våre. Både epletrær og bringebærbusker er avhengig av pollinerende innsekter for å gi gode avlinger – opp til 30% av maten vi spiser er for eksempel direkte eller indirekte avhengig av bestøvningen som bier gjør. EU-kommisjonen anslår at 87,5% av planteartene her i Europa er avhengig av insektbestøving,- og et rikt insektliv har også direkte innvirkning på både fugleliv og ferskvannsfauna. I dag er en av tre biearter, inkludert humler, på den norske rødlista. 12 av våre 208 biearter er trolig blitt borte for godt. På verdensbasis antas det at 10% av alle insektarter er truet med utryddelse.

Et annet offer for robotklipperne er pinnsvin. De siste somrene har historiene om skalperte og skamferte pinnsvin vært mange, og disse uheldige små dyra er både fredet og utrydningstruet på grunn av avskoging og bygging av veier. Som mange andre ville dyr trekker de mot beboelse og hager når deres naturlige leveområder stadig skrumper inn. Pinnsvin er mest aktive på nattestid – gjerne fra 17-18 tiden på kvelden og til tidlig på morgenen. De færreste robotgressklippere merker om det er et pinnsvin i veien, og når pinnsvinungene kommer er disse spesielt utsatt for å bli drept eller livstruende skadet.

Vi oppfordrer alle som har en hageflekk til å sette av en del av den til blomstereng. Det er bra for både insekts- og fugleliv, det er vakkert og som en bonus trenger man bare å slå gresset der et par ganger i året! Har du robotgressklipper, så sørg i det minste for at den ikke kjører om natten da pinnsvinet er aktivt!

La oss slå et slag for det naturlige! For markblomster og sommerfugler, for pinnsvin, småfugler og alle slags insekter! Ingen ting som finnes i naturen er overflødig eller uten mening, selv om vi med våre begrensede menneskelige sanser kanskje ikke alltid kan se de store sammenhengene. Vi har alle et ansvar for å være med å bevare og å legge til rette for våre medskapninger.  

Kilder: Forskning.no, Sabima, UN.org, Nettavisen
Tekst: Heidi Stokke