Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus (forkortes til Dyrenes Hus) har siden 1859 arbeidet for at dyr skal bli behandlet med respekt og omtanke, og er med dette Norges eldste dyrevernsorganisasjon, og kanskje også en av verdens eldste. I 2019 er det 160 år siden Dyrenes Hus startet sitt arbeid med å verne om dyrenes velferd.
Dyrenes Hus sin oppgave er å forebygge og bekjempe dyremishandling og uforsvarlig bruk av dyr. Foreningen arbeider for at alle dyr skal kunne leve i pakt med sin natur, og er opptatt av dyrevernsaker og dyrs rettigheter over hele landet. Det daglige arbeidet består først og fremst av å hjelpe dyr som er i nød, gi råd og veiledning om hjemløse dyr og dyrevern, samt holdningsskapende arbeid for å øke allmennhetens respekt for dyr og deres grunnleggende rettigheter. Det direkte dyrevernsfaglige arbeidet er knyttet til inntak – og omplassering av nødstilte katter. Dyrenes Hus mottar ingen offentlig støtte og alt arbeid utføres av frivillige.
BANEBRYTENDE DYREVERNSPIONERER
Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus ble dannet i 1859, først under navnet «Foreningen mot mishandling av Dyr». I 1863 ble navnet endret til «Foreningen til dyrenes Beskyttelse i Christiania». Foreningen var banebrytende i sin opprinnelse i Norge ved å vise et sosialt engasjement for dyr og dyrs levekår. Foreningen fikk ingen støtte fra staten, og var helt avhengig av private donasjoner og medlemsinntekter. Slik er det også i dag.
Ideen fikk Grosserer D. Graah da han kjørte gjennom Londons gater i 1858 og fikk en flyer kastet inn i drosjen. Den bar tittelen «Vær ikke haard mot dyrene» og var utgitt av «The Royal society for the prevention of cruelty to animals». Han ble grepet av det han leste og fikk flyeren oversatt og publisert i flere blader i Christiania.
Den 17.oktober 1859 konstituerte foreningen seg med 37 herrer tilstede, med en kapital på 122 innsamlede kroner. Medlemskontingenten i 1914 var på 2 kroner per år, og 40 kroner for livsvarig medlemskap. Den mannsdominerte foreningen slo seg etter hvert sammen med «Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse», som ble etablert i 1895. Foreningens månedstidsskrift «Dyrenes Ven» ble fritt tilsendt. I dag heter medlemsbladet “Dyrenes Stemme” og gis ut en gang i året.
«Grundvolden var lagt og en av den civiliserte verdens ædleste foreteelser omplantet på hjemlig jordbund». Årsaken til navneendringen i 1863 var at foreningen ikke bare ønsket å sette fokus på mishandling av dyr, og å få dyreplageren straffet, men at man også ønsket å forebygge grusomheten. Tanken bak var at det ikke bare var dyrene selv som led under mishandlingen, men også samfunnet. Disse dyrevernspionerene mente at dyreplageri fremkalte og utviklet de «slette sider av menneskenaturen» og at det igjen kunne medføre at mishandlerens karakter ble fordærvet på en slik måte at han til sist kunne vende sine forbrytelser mot mennesker. Altså ikke helt ulikt slik vi tenker om dyremishandlere i dag. 
Camilla Collett var medlem i foreningen både i 1873 og 1875, og Bjørnstjerne Bjørnson i 1902. Ellers var det mange prominente navn å finne blant medlemmene i foreningens årsberetning av 1914. Det var blant annet overhofmesterinde Elise Løvenskiold og forstkand. Harald Løvenskiold samt frøken Agnes Løvenskiold. Disse er forfedrene til Carl Otto Løvenskiold som eier husmannsplassen Dæhlihus som Dyrenes Hus hadde som hovedkontor i perioden 1992 – 2013. Foreningens høye beskyttere var den gang deres Majesteter Kong Haakon og Dronning Maud.
Pionerenes utrettelig arbeid bar frukter. De oppnådde bl.a. en bedre ordning i forhold til det å transportere dyr på jernbaner og dampskip. Kuperte hester ble ikke lenger innkjøpt av det offentlige. I tillegg hadde Kirkedepartementet etter foreningens anmodning henstilt til landets prester om at de fra prekestolen og under konfirmasjonsundervisningen også fremholdt menneskenes plikter overfor dyrene. I 1910 ble søkelyset også satt på at ville dyr stadig mistet mer av sine leveområder, og foreningen påpekte at dyrearter faktisk stod i fare for å utryddes på grunn av dette. Forslaget om «Lov om naturfredning», ble innstilt av regjeringen og bifalt ved kongelig resolusjon.
Fattig folks syke husdyr fikk gratis behandling, og hjemløse katter og hunder ble avlivet smertefritt på foreningens regning. Metodene for å slakte og avlive dyr var spesielt rå og brutal på de tider, og de kjempet for at dette skulle skje på en så human og smertefri måte som mulig. I 1929 ble den norske loven om avliving av husdyr vedtatt, og det ble innført et påbud om å bedøve alle dyr før de skulle slaktes. I 1935 fikk Norge, som en av de første landene i verden, sin egen dyrevernlov.
Andre saker som foreningen var opptatt av, var tømmerkjøring og hestenes liv. Spesielt viktig ble det vinteren 1940 å stille krav til bygningene som hestene oppholdt seg i. En langvarig kuldeperiode gjorde livet tøft for både hester og arbeidsfolk. Saker som valpesyke hos hunder, dyr i pelsdyrnæringen, transport av dyr, levekårene for rådyr og regler for hønsehold ble satt på foreningens agenda på 1940-tallet. På begynnelsen av 50-tallet ble det utført en revisjon av Dyrevernlova. I 1951, ble det ulovlig å leie ut hester til bruk i arbeid, og med dette fikk hestene bedre vern. Øremerking av katter kom på dagsorden i 1977.
DYRENES HUS BRYTER MED DYREBESKYTTELSEN NORGE
I 1920 ble Norges Dyrebeskyttelsesforbund opprettet som en paraplyforening og var forløperen til Dyrebeskyttelsen Norge. De fleste lokalforeninger heter i dag Dyrebeskyttelsen + stedsnavn. I Oslo hadde man etterhvert fått to lokale foreninger, og i 1984 ble «Dyrenes Beskytter» og «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse» slått sammen til en forening som fikk navnet Dyrenes Beskyttelse. Situasjonen i Oslo var spesiell fordi Norges Dyrebeskyttelsesforbud hadde felles sekretariat med Dyrenes beskyttelse, og mens Dyrenes Beskyttelse hadde god økonomi, slet Norges Dyrebeskyttelsesforbund med inntektene.
Vedtak på årsmøtene i Dyrenes Beskyttelse i 1991 og 1992 førte til radikale endringer for Osloforeningen. Kongstanken organisasjonene var enige om, var å etablere lokalforeninger over hele landet med en paraplyorganisasjon som koordinator. Resultatet ble at Norges Dyrebeskyttelsesforbund fikk en stor del av pengene til Dyrenes Beskyttelse for at planen skulle kunne settes ut i livet. Intensjonen var at organisasjonene skulle slå seg sammen for å sikre pengeoverføringene legitimitet overfor Oslomedlemmene, men en sammenslåing ble aldri formelt gjennomført. Dyrenes Beskyttelse byttet navn til Dyrebeskyttelsen Oslo, og senere til Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus, mens Norges Dyrebeskyttelsesforbund byttet navn til Dyrebeskyttelsen Norge. Dyrenes Hus fortsatte som lokalforening under paraplyorganisasjonen Dyrebeskyttelsen Norge.
Etter å ha hatt tilhold i flere år i kontorlokaler i Grensen i Oslo uten tilfredsstillende oppstallingsmuligheter for dyr, flyttet Dyrenes Hus i 1992 til husmannsplassen Dæhlihus på Eiksmarka. Foreningen fikk leie rimelig av Løvenskiold mot at lokalene ble satt i stand.
Samarbeidet med Dyrebeskyttelsen Norge ble etterhvert anstrengt da Dyrenes Hus slet med å finansiere det lokale hjelpearbeidet for nødstilte dyr og det politiske arbeidet, siden Dyrebeskyttelsen Norge nå fikk mesteparten av inntektene som Osloforeningen tidligere hadde disponert selv. Det ble inngått et forlik med Dyrebeskyttelsen Norge den 16.10.1997. Avtalen hadde kun en funksjon – å hindre en kostnadsdrivende rettsprosess som ingen av partene ville være tjent med. Avtalen regulerte kun økonomiske forhold, og medførte ingen endring i organisasjonsstrukturen hos de respektive parter. På årsmøte i 1998 brøt Dyrenes Hus formelt med Dyrebeskyttelsen Norge, og har siden det vært en selvstendig forening. Dyrebeskyttelsen Norge på sin side, hadde i det stille støttet etableringen av en «arvtaker» etter Dyrenes Hus som sto klar til overta på samme årsmøte. Dette var Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) stiftet den 15.07.1997 med nesten identisk navn som vår forening. Dette var et viktig trekk for Dyrebeskyttelsen Norge for å sikre fortsatt inntekter fra Oslomedlemmer. I 2014 endret Dyrebeskyttelsen Norge sin stiftelsesdato i Brønnøysund fra 28.02.1991 til 31.12.1859. Også dette bak Dyrenes Hus sin rygg.
DYRENES HUS I DAG
Dyrenes Hus på Eiksmarka ble et ideologisk dyreverns «eldorado», og mye godt nybrottsarbeid ble iverksatt. Flere av de som var tilknyttet Dyrenes Hus var vegetarianere og det var ikke lov å spise kjøtt på huset. I begynnelsen tok man inn både geiter, hester, fugler, papegøyer, pinnsvin, ekorn, hunder, katter og gnagere for omplassering. Etter hvert ble det også å drevet undervisning og annet samfunnsnyttig og forebyggende arbeid. Det ble avholdt hvalpekurs, kaninkurs, hestekurs og vegetarkokekurs, i tillegg til rent opplysningsarbeid som at eiere ikke må forlate hunden innelåst i bil på varme sommerdager m.m. Det ble også gjennomført årlige kastreringskampanjer i samarbeid med veterinærer i Oslo området. Det politiske arbeidet sto sentralt med fokus på saker som blant annet hvalfangst, dyr brukt i underholdning (sirkus, dyreparker o.l.), avvikling av pelsdyrnæringen og opprettelsen av et landsdekkende dyrepoliti.
Det var med vemod Dyrenes Hus flyttet fra Eiksmarka og Dæhlihus sommeren 2013. Leiekontrakten med Løvenskiold ble ikke forlenget da husmannsplassen skulle renoveres og leies ut til andre formål. Etter å ha drevet fosterhjemsbasert for katter i nød i halvannet år, kjøpte Dyrenes Hus nye lokaler i Asker høsten 2014, og fikk med det en ny giv.
Takket være bidrag og hjelp fra medlemmer og støttespillere, er Dyrenes Hus i dag en veldrevet forening som står stødig på egne ben, og er den største på inntak og omplassering av katter i Oslo og omegn. Foreningen har alene de siste 5 årene tatt inn hele 1050 katter og omplassert 960. Gjennom et samarbeid med veterinærer, dyrebutikker og Fattighuset i Oslo, formidler Dyrenes Hus næringsrikt fòr til hunder i økonomisk vanskeligstilte familier. Et særdeles populært tiltak. I tillegg har Dyrenes Hus en aktiv politisk gruppe som jobber kontinuerlig for å bedre dyrs kår gjennom opplysning og påvirkning av politikere og beslutningstakere gjennom høringssvar, debattinnlegg og nyhetssaker, samt samarbeid med andre organisasjoner. I saker som omhandler brudd på dyrevelferdsloven, er vi ofte i tett dialog med Mattilsynet og politiet. De siste årene er også sosiale medier blitt en viktig kanal for vårt informasjonsarbeid, i tillegg til konvensjonelle medier. Vi trenger ikke å godta et samfunn der dyr undertrykkes og utsettes for urett.
Selv om nordmenn er blitt flinkere på dyrevelferd etter hvert som årene har gått, er det fortsatt mye som gjenstår. Dyrenes Hus vil fortsette arbeidet med å sikre at dyrene har det bra også i fremtiden. Vi håper at du vil bidra med din støtte slik at det er mulig.
Tekst: Sølvi Frøland Svoren
Foto: Dyrenes Hus
