Mennesket og rovdyra

Tekst: Heidi Stokke

Konflikten mellom de store rovdyra og mennesker er nok like gammel som menneskeheten selv. I starten var vi selv byttedyr, så ble vi rivaler som konkurrerte om de samme jaktmarkene og byttedyra.

Mennesket viste etter hvert sin dominans over rovdyra – vi la kontinentene under oss. Etter hvert som vi ble flere, ble både rovdyr og andre dyr og fugler fortrengt fra stadig nye områder. Da vi begynte å holde husdyr, blusset nok konflikten med rovdyra opp i enda større omfang enn tidligere.

Foto av en gaupe med storte øredusker som står rett opp. Gaupen har nydelige gule øyne og et rolig uttrykk i ansiktet.
Gaupe

Mennesket som art forandrer balansen i naturen i en mye større grad og i et mye høyere tempo enn noen annen art på kloden.

Gjennom generasjoner har vi mer eller mindre målbevisst endret floraen og faunaen på jorden. Ville vekster fortrenges av våre foredlede kornsorter, rotvekster, frukttrær og bærbusker.

Gjennom selektiv avl har vi forandret våre husdyr slik at mange av de ikke lenger er i stand til å leve uten mennesker til å ta vare på seg. Et godt eksempel er moderne saueraser som brukes til ullproduksjon – ulla deres slutter aldri å vokse, så de er helt avhengige av å bli klippet av mennesker.

Alle de store rovdyra vi har i Norge er utrydningstruet, men som rovdyr i resten av verden har de en viktig rolle på toppen av næringskjeden.

De er nødvendige for å opprettholde balansen i naturen. Bestandene av byttedyr blir mer robuste når rovdyra jakter på de syke og svake dyrene. Rovdyra motvirker også sykdomsutbrudd hos byttedyr og bidrar til å hindre overbeiting.

Etter hvert som menneskene trenger lengre inn i villmarka med sin bebyggelse og sitt jordbruk, krymper områdene der de ville dyra kan leve uberørt av oss. De store rovdyras naturlige byttedyr forsvinner eller flytter på seg, våre tamme beitedyr overtar – og konflikten er et faktum.

Foto av en ulv med uklar bakgrunn av høstløv og gress. Ylven står i gresset og ser til høyre side. Vi ser den forfra.
Foto: Steve

Her i Norge er det særlig ulven som får gjennomgå, selv om de andre store rovdyra (bjørn, gaupe og jerv i tillegg til rovfuglen kongeørna) også av mange regnes som uønskede i norsk natur.

Fremst i ulvestriden står gjerne sauenæringa, som hevder at ulven påfører de store tap av beitedyr hvert eneste år. Men hvorfor tar ulven i det hele tatt sau? Naturlig bytte for en norsk ulv er elg, rådyr, hare, smågnagere, rev og annet. Grunnen til at ulven kan felle så store dyr som elg, er at ulver samarbeider ved å jakte i flokk.

De vil spesialisere seg på det byttedyret det er mest av i reviret sitt – er det mye elg, jakter ulven på elg. Er det mye rådyr, spiser den mest rådyr.

Men de store ulveflokkene finnes ikke lengre i Norge. I 2018-19 er det blitt påvist kun 84 til 87 ulver med helt eller delvis tilhold på norsk jord. Sauen er i utgangspunktet ikke spesielt attraktiv mat for ulver. Når de jakter alene eller i små flokker, gjerne i områder der våre sauer og lam på utmarksbeite har fortrengt mye av de vanlige byttedyrene, er det naturlig at sauen blir en del av ulvens meny.

For noen dager siden kunne vi imidlertid lese på NRK.no og i Dagsavisen at antallet påviste rovviltskader på sau hittil i sommer er lavere enn i samme periode helt siden år 2000. Dette ifølge tall fra Miljødirektoratet. For ulv er det påviste tapet av sau det laveste siden 2008. Bondelaget på sin side hevder at disse tallene skyldes at det knapt er sau igjen i områder med ulv. Uansett vil det sannsynligvis alltid være ett visst tap av tamme beitedyr til rovdyr så lenge disse ferdes i samme områder. Vi kan gjøre tiltak med strømførende rovdyrgjerder, hyppigere tilsyn med beitedyra, vokterhunder, saueraser bedre tilpasset å leve sammen med rovdyr osv., men vi kommer ikke unna at vi deler naturen med andre som også har livets rett.

Et annet argument som ofte trekkes frem av rovdyrmotstandere, er folks redsel for de store rovdyra. Redsel er ikke alltid rasjonell, og kan ikke nødvendigvis stagges ved å henvise til fakta. At noen opplever det som ubehagelig og skremmende når ulven traver over gårdsplassen, må vi respektere. Ulven har gjennom uminnelige tider fått ‘dårlig omtale’ her i landet – i religiøs og mytologisk sammenheng ble ulven sett på som ond, farlig og destruktiv (som for eksempel Fenrisulven). Feilaktige myter og påstander om ulven lever dessverre i beste velgående også i dag. (Naturvernforbundet har laget en god gjennomgang av de viktigste: https://naturvernforbundet.no/naturvern/vern_av_arter/rovdyr/fakta-og-myter-om-ulv-article37571-747.html

Sterke krefter jobber for at rovdyra våre skal utryddes. Det kan virke som om politikerne våre hører mer på rovdyrmotstanderne enn den langt større andelen nordmenn som ønsker bærekraftige bestander av rovdyr i norsk natur. Gjennom generasjoner har vi mennesker forandret naturen slik at vi kan utnytte mest mulig av klodens ressurser. Vi har gjort oss til herskere over alt som lever her. Med denne makten kommer et stort ansvar. Vi må aldri glemme at mennesket er det største rovdyret av alle. Vi er i ferd med å forårsake klodens sjette masseutryddelse. Verdens arter forsvinner nå 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Dette kommer til å få større konsekvenser enn vi kan forestille oss.

Evolusjonen er en nådeløs mekanisme, ingenting som er overflødig, unødvendig eller ikke har noen funksjon i det store kretsløpet som er livet, overlever særlig lenge. Hvilken rett har egentlig vi mennesker til å avgjøre hvilke arter som skal få fortsette å eksistere? Dyra kan ikke snakke for seg selv – det er opp til oss å tale deres sak! Avslutningsvis vil jeg sitere høvding Seattle som en påminnelse til oss alle; ‘Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyrene var borte, ville menneskene dø av ensomhet i sjelen, for det som skjer med dyrene, det skjer også med menneskene. Alle ting henger sammen. Det som rammer jorden, rammer også jordens barn’

Kilder: BioWeb, University College London AEON/Jacob Mikanowski, NRK, WWF, Naturvernforbundet, Dagsavisen, Ringerikes Blad, Rovdyrsenteret, Rovdyrdata, NIBIO, Foreningen Våre Rovdyr.

På besøk hos dyresheltere i Bosnia

Tekst: Mona Smedsrud og Mette S. Lunde 

Bilder: Mette S. Lunde, Edina Pasic og Mona Smedsrud 

Vi er to godt voksne damer som er blitt gode venner via Facebook gjennom gruppen «Mette’s Aid for Dogs». Mette S. Lunde er leder for gruppen med Mona Smedsrud som nestleder. 

Etter å ha blitt enige om at vi burde reise til Bosnia for å se på forholdene våre venner der sliter med av hjelpe og redningsarbeid – og å besøke flere offentlige sheltere som gruppen støtter økonomisk hver uke, lot vi handling følge tanke. 

Medlemmer av den vesle gruppen, våre venner, venners venner, og Dyrebeskyttelsen Oslo og Omegn – Dyrenes Hus, klarte på utrolig vis å støtte våre planer om å hjelpe flest mulige hjemløse dyr og vi samlet inn hele kr 21 525! Utrolig! Vi fikk hunde- og katteutstyr, pledd, klær og halsbånd i alle størrelser og farger. (mange fra Solør dyreklinikk). 

Bildet viser en mengde utstyr  til katter og hunder. Det er mange pledd, tennisballer, hundebånd og tyggeleker. Det er et lite klorestativ til katt, små poser med godis til hunder og et stort handlenett med teksten Dyrenes Hus. Det er et lite berg av gaver.
Vi dro med koffertene fulle av gaver.

Dag 1
Første dag på turen var spikret fra første planlegging: Vi skulle møte vår felles Facebook-venn Edina Pasic, også kalt «Sarajevos engel». 

Edina Pasic får daglige henvendelser om dumpede, skadde og trengende dyr.
Hun sier aldri nei til et dyr i nød. Hun tar de fleste rett til veterinær, sørger for at de får behandling og får de plassert i betalte hundepensjoner. Om hun er heldig, i fosterhjem som tar seg betalt. Deretter må det skaffes faste sponsorer til disse. 

Edinas gode venn Caki Bravo var vår sjåfør gjennom Sarajevo på kryss og tvers.
Og hvilken dyrevenn han viste seg å være! Planen var å besøke ulike private hundepensjoner der Edina hadde sine reddede dyr. Mange fra Mette-gruppen er sponsorer for flere av hundene her, og vi hadde lovet å se til disse. 

Så skjedde det da; Edina fikk en telefon om en hund i nød og kursen ble satt for å ta imot denne stakkaren. Det viste seg å være en liten valp på ca 5 mnd, hardt angrepet av hudsykdommen demodex. Han var i dårlig form og det bar rett til veterinær med valpen. Inne hos veterinæren døpte vi han til Emil. Deretter gikk turen til et fosterhjem som Edina hadde klart å ordne for Emil. 

Hunden Emil sitter i en seng og har høyre labb i en menneskehånd. Han ser litt redd ut og har ørene ned og ut til siden. Han har brune ører og brun pels rundt øynene. Snuten  er brun med hvit pels rundt som går opp mellom øynene. Store brune øyne ser på deg og han ser engstelig ut.
Resten av kroppen har veldig lite pels. Du ser bare skrukkete hud.
Emil

Nå bar det videre for å kjøpe hundemat som vi skulle ha med oss til shelteret vi skulle besøke: Gladno Poljes offentlige shelter. Her leverte vi mat og fikk omvisning av hovedfrivillig der. Gladno Polje er et offentlig drevet shelter, men de frivillige har etter hvert fått friere tøyler til å utbedre der. 

På vei hjem var vi innom en kirkegård som ikke lenger var i bruk og som var helt overgrodd. Caki matet hundene her hver eneste kveld. Vi sørget for at han alltid hadde mat i bilen til disse. 





Dag 2
Det var en lørdag, og den ukedagen de frivillige fikk adgang til Praca, et offentlig såkalt «shelter», men som i realiteten var alt annet enn dette.
På Praca havner hunder som hundefangerne plukker opp fra gaten, de blir brutalt behandlet, både under innfanging og i selve «shelteret». Vi skulle få være med inn, til tydelig misnøye fra vaktene. De skulle ha passene våre, og fotfulgte oss slik at vi ikke skulle ta bilder. 

90 bokser med våtfor hadde vi med oss denne dagen, takket være innsamlede midler. Samtlige hunder fikk seg et godt måltid. Men det er kun en dag i uka at frivillige får adgang til dette shelteret. Gudene vet hva eller hvor mye de får resten av uka, de var iallfall ihjelsultne da vi var der.

Det er altså det offentlige som drifter slike steder. Hundefangere frakter hunder dit og jo flere hunder de får tak i, desto mer penger i lomma.
For befolkningen for øvrig: er de ute av syne, ute av sinn. 

Dette er det mest nitriste stedet vi noensinne har sett hvor hunder lever sine liv. Noen av hundene vi så var nyankomne. De logret og ville hilse og ha kos. Andre hadde vært der i årevis. Et foruroligende høyt antall var så vettskremte at vi aldri så de og de gjemte seg inne i avlukkene sine. De turte ikke engang å komme ut for å spise den fristende maten vi hadde med til dem denne dagen. 

Bildet fra et rom i shelteret. Det er et hvitt mur rom med tå små lave murbåser i enden av rommet. Det er lave åpninger med buet topp. I i det venstre lille rommet, ligger det en brun og hvit hund og ser ut.
Hundene var så redde at de ikke kom ut.

Utenfor bygget er det et relativt stort område med gress og noen busker. Tidligere var det luftegårder her. Disse er nå borte. De ansatte gadd ikke å plukke opp etter hundene ute også, så luftegårdene er fjernet. Dermed står de stakkars sjelene innestengt HELE tiden. 

Enkelte av blikkene hundene gav oss kommer vi aldri til å glemme. Vi får tårer i øynene bare ved å tenke tilbake og å se på bildene vi fikk tatt i smug. 

Mange mennesker i Bosnia har et hjerte for dyr, men de har ikke inntekter og økonomi til å kjøpe skikkelig mat til dem. Vi var innom en slik familie. Nå fikk de mat til både hunder og katter. Hundene fikk halsbånd vi hadde med oss, til stor glede for familien. Da Edina fikk greie på at de hadde fire ukastrerte katter der, kunne vi heldigvis betale for dem.
De ble hentet inn og kastrert dagen etter, betalt av norske givere. 

Neste stopp var hos dyrlegen for å hente Emil. Emil hadde vært til behandling mens vi var i Praca. Han ble kjørt tilbake til fosterhjemmet, og denne gangen hadde vi med oss masse leker og halsbånd til alle hundene der. 

Ikke før hadde vi satt oss i bilen så var det stopp igjen. Vi oppdaget katter som gikk og lette i søppelcontainere. Skrekken var å finne en sekk med kattunger oppe i en container, men denne gangen var det «bare» mat kattene lette etter. Caki fant frem mat til de, mat som ble lagt på pappplater på bakken. Dette er livet til mange «bin cats» – katter som kommer og går som skygger, og lever av menneskers søppel. 

Og enda var ikke dagen over: Vi var med Edina på besøk til ulike private pensjoner der hun har sine hunder plassert. Heldigvis hadde vi med leker til både store og små hunder som ble utdelt på de ulike stedene vi besøkte. 

Vi måtte innom og hilse på «kjendisen» Thor, hunden som ble funnet med en diger svulst på det ene forbenet. Takket være lynrask innsamling via Facebook, kunne han opereres. Nå løp han rundt og lekte med de andre hundene der, og det var bare et lite arr igjen som minnet om svulsten. 

På vei ut fra kjendisbesøket møtte vi på et par katter som så ut til å være drektige. Edina ble tydelig forferdet, dette var katter som knapt var 4 måneder gamle, bare kattunger selv. Noen av våre givere hadde ønsket at gaven deres skulle brukes til kastreringer, så dette betalte vi. Da kattene ble fanget inn viste det seg at det var fire katter der også. Alle fire ble kastrert takket donasjonene vi hadde med oss. 

Siste stopp denne kvelden var i shelteret til Amir Susic, trodde vi. Her var det hunder i alle størrelser og det var mange som skulle hilses på. Så ble vi traktert på bosnisk vis.
Kaffe, mineralvann og sjokoladekake. Var det skjebnen som gjorde at vi ble sittende en god stund? 

Idet vi skulle reise, kom en av Amirs venner innom og fortalte om fire forlatte valper på den andre siden av dalen. Folk hadde allerede ringt inn til hundefangerne om valpene. Det betydde en dødsdom for de fire nydelige små valpene om intet ble gjort! På bosnisk og engelsk ble det bestemt at disse skulle reddes neste morgen. Det var søndag og da hadde visst hundefangerne fri, så det hastet.

4 valper er samlet rund en stor matskål fylt til randen med mat. De står kranset rund skålen og alle har hodet ned i maten- Foran valpene står to fylte vannskåler og en stor hvit vanndunk. De står på bakken og det er mye tørket gress på bakken.  De to nærmeste valpene er beige og de to bakerste er beige og sorte. De har halvlangt hår og ser velfødd ut.
Amir reddet 4 valper

Vi la ut historien om de fire valpene i alle mulige grupper på Facebook. Edina tryglet alle fosterhjemmene hun kjente om å ta de inn, og alle var enige om at kostnadene skulle vi fikse. Å redde livene til valpene kom i første rekke. Og det ordnet seg.

Tidlig neste morgen var Amir på plass med bur, og valpene ble kjørt til fosterhjemmet som ville ta dem imot, det var samme sted der «vår» Emil bodde. Valpene fikk sponsorer via Facebook og den første var en venn fra Dyrenes Hus!

Når de blir gamle nok og har fått alle vaksiner, blitt steriliserte og chippet, skal de reise til nye hjem i Nederland. Jo, dette må ha vært skjebnen! 

Dag 3
Denne dagen skulle vi forlate Sarajevo og dra til byen Zenica ca. sju mil nordover. På veien dit kjøpte vi mat til Zunovnica offentlige shelter. All denne maten betalte vi 350 € for. Vi takker våre venner hjemme for at vi kunne bruke penger på all denne hundematen. Heldigvis stilte Amir med stor bil slik at all dyrematen kom med. Skjebnen igjen! 

En palletruck står til venstre i bildet og har en pall med store sekker med hundefôr på gaffelen. Det står en mann litt bøyd foran pallen som er i ferd med å kutte opp plasten rundt pallen. Han har grønn langbukse, grå t-skjorte og brunt kort hår. Til høyre for han står det en mann på ca 30 år med sorte shorts og sko, sort t-skjorte og han har mørkt hår med sideskill. Han har kroppen vendt fra oss med hodet vendt til venstre mot kameraet. Til høyre i bildet ses enden av en hvit van som har bakluken oppe. Bak pallen til høyre står det en skallet mann på ca 40 år og lener seg mot vanen.  Rett bak pallen er det en kort eldre mann med grått hår som vi ser fra høyresiden, bare hode og skuldre er synlige bak pallen med hundemat. Bak alle er det en liten grønn ås med løvtrær og taket av et hus med orange taksten skimtes gjennom vinduet på palletrucken.
Kun 350 euro for en pall med hundemat

Da vi kom til shelteret Zunovnica, var det ingen på jobb. En ansatt hadde kommet for å låse opp, slik at vi skulle få satt fra oss maten. Det var ikke gjort rent på uteplassen (betongdekke selvfølgelig) siden fredag. Men vann hadde de heldigvis i store tønner.

Så kom sjokket: Noen hadde bare satt fra seg en valp innenfor gjerdet! Om valpen hadde klart å komme gjennom nettingen og inn til de store hundene ville han ikke levd lenge.

Over shelteret fløy kråkene som bare ventet på at den vesle kroppen skulle rote seg ut i åpent lende og bli et måltid. Amir Susic tok ham med tilbake til sitt shelter og plasserte ham i karantene. Valpen var så bitteliten, kanskje bare 3 uker gammel. Og som om ikke det var nok: Den vesle kroppen var muligens smittet med parvovirus. Veterinærutdannede Amir ga ham medisin hver tredje time døgnet rundt. Vi takker skjebnen for at han fikk hjelp så tidlig og krysser fingrene for at han vil klare seg. Sånn flaks det var for ham at vi kom akkurat den dagen! Skjebnen igjen! 

En liten sort valp sitter på bakken blant ugress. Valpen er litt  trukket sammen med halen rundt seg til venstre. Valpen er sort og har halvlangt hår. Ørene henger ned foran og den ser ned og til høyre.
Noen hadde dumpet en 3 uker gammel valp på shelteret

Ferden gikk videre til Zenica. Der tok vi farvel med Edina og Caki og ble tatt imot av Jelena Despot. En fantastisk dame, virkelig en primus motor for Sapa Zenica, den lokale dyrevernsgruppa i byen Zenica. Denne lille, men svært dedikerte gruppen med dyrevenner gjør en utrolig jobb for de dyrene som er hjemløse, dumpet, mishandlet, skadde og syke i sitt nærområde. Sapa Zenica snur aldri ryggen til et dyr i nød, uansett hvor fortvilt situasjonen deres er. Jelena er et levende leksikon når det gjelder hundene. Hun kjenner navnet på alle, vet når og hvor de ble reddet og ellers alt som er verdt å vite om den enkelte hund. Og hundene elsker henne. 

Zenica hadde for inntil et par år siden rundt 3000 hjemløse hunder. Dette var hunder som innbyggerne var kjent med og de fleste hadde noen i nabolaget som de matet og holdt øye med. I januar 2017 endret forholdene seg drastisk. Byen fikk nytt bystyre og borgermester som satte i gang klappjakt på alt som fantes av hjemløse hunder. Av de rundt 3 000 hundene som levde i byen, ble 2700 tatt av dage på bestialske og grusomme måter. En håndfull frivillige fra Sapa Zenica jobbet natt og dag for å berge så mange hunder som de maktet. De reddet livet til rundt 300 hunder.

Å holde 300 hunder med mat, yte nødvendig veterinærhjelp til skadde dyr, gi hundene tak over hodet og mye mer hver eneste måned, krever betydelige summer. Sapa Zenicagruppa har til enhver tid ca 300 hunder innlosjert i private pensjoner. Riktignok har en del hunder blitt adopterte, men for hver hund som går ut kommer minst en ny inn. Disse pensjonene tar 30 euro, 300 kr pr måned for å ha en hund innlosjert. 

Vi besøkte vi flere ulike sheltere i Zenica. Vi hilste på og fotograferte hunder som har sponsorer fra Mette-gruppen, og naturligvis mange andre. Alle steder hadde de også katter, men de hadde 0 interesse av oss eller hundene. 

Dag 4
Vi startet med et besøk i dyrebutikken der Mirela Feriz jobber. Mirela er såkalt president for Sapa Zenica, og i butikken får gruppen kjøpt mat til hundene med solide rabatter.
Det fikk vi også glede av da vi handlet der. En stor boks våtfor koster ca 14 norske kroner, og for en 10 kg sekk med tørrfôr gikk det med drøye 30 kroner. Mens vi var der så vi en liten handlekurv med noen få bokser hundemat i. Og vi fikk høre at det var donert av kunder til hundene som stod i et såkalt kill-shelter i byen. 

3 sekker med 10 kilo hundemat i hver sekk står lent opp til en hvit murvegg. De er lilla og hvite og det står Monami øverst på sekkene. Foran sekkene er det to brett med hundemat i bokser. Det er tolv i hver pakke og de er pakket inn i plast.
Vi fikk handlet mat til hundene.

Rundt om i Bosnia er det dessverre mange offentlige «sheltere» hvor de stakkarene hundene hundefangerne tar, havner. Dette er rene kill-sheltere, hvor hundene etter kort tid tas av dage. Det skjer ved gassing, kvelning eller annet vis dersom ingen gjør krav på hundene. På mange av stedene har ingen utenforstående adgang. 

I Zenica er det altså også et slikt sted. Damene i Sapa Zenica-gruppa har ikke adgang dit. Men de har likevel en som klarer å komme seg inn. Hver lørdag drar hun dit for å gi litt mat til de dødsdømte hundene. Hun gir hundene kokt ris og brød. Dersom hun av og til har ordentlig hundemat blander hun hundematen opp med ris og brød. De få boksene så virkelig stusselige ut tatt i betraktning at det er 160 hunder der. Selvsagt fylte vi på. Denne gangen fikk de tre sekker med tørrfôr og et par brett med boksemat i tillegg til det som sto der fra før. Mette har fått tilsendt bilder av lykkelige hunder som spiser seg mette, kanskje for siste gang i sitt liv.

Du ser en innhengning med stormasket metallgitter, Bak gitteret er det en gresskledd skråning som har delvis sol og skygge . Inne i innhengningen er det ett  hvitt hundehus av tre med bølgetak. En sort og hvit hund har halve kroppen ut av åpningen på hundehuset og spiser fra en nesten tom metallskål, Til høyre for hunden sitter en kvinne med sort hår på huk og deler ut mat i 7 metallboller. Hun har rosa langarmet genser med grå strikket vest. Hun holder en stor boks i hendene. 4 andre hunder spiser og nærmer seg skålene med mat. 3 av hundene ser ut til å være sky, med ørene ned og bakover.
Det er kanskje siste gang i sitt liv de får spist seg helt mette.

Tilstandene og behandlingen av dyrene sjokkerte folk hjemme, og mange har sendt donasjoner som er øremerket mat til dyrene i kill-shelteret. Vi takker så mye for det.

Men neste uke, og uken deretter er det nok ikke mye mat i kurven. 

Turen gikk så til forskjellige pensjoner hvor vi satte igjen all maten vi hadde klart å få med oss. Deretter var det tid for å hilse på hunder som i dag hadde de fått ny forsyning av mat betalt av hundevenner i Norge. I mellomtiden hadde også flere av Sapa-damene kommet med kaffe, mineralvann og sjokoladekake. 

Neste stopp var et hundepensjon der handikappede hunder gikk fritt rundt oss. Fantastisk å se og oppleve dette, etter all elendigheten vi hadde sett de siste dagene! 

De andre hundene holdt til i et bygg som tidligere hadde vært låve. Som i alle pensjonene vi besøkte blir disse hundene sluppet løs både morgen og kveld. Da kan de kan få ut litt energi. Mens hundene er ute og leker blir båsene spylt og børstet.
Mat og nytt vann blir satt frem til de. På dagtid blir de holdt inne i skyggen. 

Siste post på programmet denne dagen var et besøk for å avslutte et par ting og ta flere bilder av sponsede hunder hos Sanela. Et nytt bevis på at selv de beste planer fort kan gå i vasken.

Mette greide å bli bitt av en hund hun ikke burde satt seg ned for å klappe. Hun endte opp på legevakten for behandling og stivkrampevaksine. På grunn av dette gikk vår plan om besøke shelteret The Bark Ark som ligger nord i landet, i vasken. I stedet brukte vi en dag til i Zenica. 

Dag 5
Shelterbesøk utenfor byen. Velkomstkomiteen besto av en sjarmerende gjeng hunder med ulike handicap og diagnoser. Noen var trebeinte og jaget bilen vi kom i. Andre var gamle og giktiske, noen hadde bare ett øye. Her ble vi sjarmert i senk av sju valper som hadde blitt funnet i en plastpose, knytt igjen og slengt i søpla! Heldigvis ble de oppdaget og kom til shelteret. Valpene bodde i en egen innhegning under epletrærne og var ofte ute og hilste på de andre som gikk løse. Den gamle giktiske Bella hadde utnevnt seg selv til «tante» for valpene, og passet på at ingen andre kom for nær. Vi ble også sjarmert av en liten hund med bare ett øye. Det andre øyet hadde kråkene hakket ut da han var valp. De hadde også en hund som var lam i bakparten. Den lå i et rom for seg med dørene på vidt gap slik at den fikk fulgt med og fikk besøk av de andre hundene flere ganger i løpet av dagen. Shelteret hadde også et lite basseng der de ga hundene vanntrening. 

Du ser en innhegning laget av stormasket armeringsjern og hønsenetting. Utenfor innhengningen litt i bakgrunnen er det gressplen, et hundehus og skyggen av en sort hund som ser mot hundene i forgrunnen. Et hvitt laken og et hvitt stort håndkle henger på gjerdet og gir valpene litt skygge. Det er et veldig stort bur inne i innhegningen og foran buret er det tre hvite og lysebrune valper samlet med snuten ned i en matskål av metall. Helt foran i bildet er det fire valper i ring rund en annen matskål full av mat. Et par steder langs gjerdet kan du se at hundene har gravd hull.
Valpene har en egen innhegning under epletrærne

Blant de mange hundene som stod i båser hilste vi på flere hunder som Mette kjente, hunder som venner fra gruppen var sponsorer for. Her kunne vi konstatere at bedre kunne ikke hundene hatt det i betalt pensjon. Shelteret tok med glede imot mye av hundeutstyret vi hadde fått som gaver fra norske venner. Her forsvant husets katter da vi kom. De hadde vel sitt å drive på med. 

Dag 6
Vi startet med en ny tur til Mirelas dyrebutikk der vi tok med alt det var plass til i bilen. Nå var det tid for en runde med mating av Zenicas løshunder. Det var også en selsom opplevelse: å se hvordan disse hundene bodde, hvordan mange tok vare på de og ikke minst hvor lykkelige de ble over et måltid mat. 

To av hundene bodde i et nedlagt MC-lokale. Hver dag kom en av MC-gutta kjørende og sjekket at hundene hadde det bra og fylte opp med friskt vann. Gutta hadde fått laget en luke i veggen så hundene hadde sin egen inngangsdør. MC-gutta har gitt klar beskjed om at dersom hundefangerne nærmer seg de to maskotene deres, kom de til å gjøre kort prosess med dem! En liten solskinnshistorie, midt i alt det triste. 

Ved et lokalt marked tok formannen imot noen sekker tørrfôr som han skulle fôre hundene med noen dager fremover.

Du ser eveggen av et lagerbygg. Langs rampen er det stablet sekker, banankasser og nettingsekker med en slags frukt. Det er mange trekasser stablet oppå hverandre. En mann med brun t-skjorte. Beige lang vest med mange lommer og beige lang shorts står til høyre i bildet. Han har hendene på hoftene og har satt brillene sine opp i det grå håret. Han er omtrent 55 år og står og snakker med en kvinne til høyre for seg. Hun har hvit t-skjorte, sorte langbukser og sandaler og har også hendene på hoftene. Hun har briller og har bundet opp håret i en liten knute i nakken. Foran til venstre i bildet er det fem hunder som spiser tørrfor som ligger på bakken. Hundene er ustelte og skitne i pelsen. Rett bak de er det 3 store bakker med hele vannmeloner og bak de to som snakker er det trekurver med poteter. Foran poteten står en åpnet og halvtom sekk med Monami hundemat.

Deretter bar det ut av byen og inn på en stor byggeplass. Der var det fôringstid for både hunder og katter. Alle fikk, også den sist ankomne som hadde gjemt sine seks små valper under en container. 

En sort voksen hund med beige labber står i en steinrøys og strekker seg mot en isoporbeholder med mat i. Bak hunden ser du litt av en blå container. Mellom bena på hunden og under kontaineren kan du skimte 5 hundevalper som også spiser av maten.
Hundene på byggeplassen fikk seg mat.

Så var det en siste tur til Sanelas pensjon der vi kjøpte opp hele Sapa Zenicas lager av lightere, en masse kulepenner og 50 postkort med bilde av noen av hundene. Mye ble solgt i Mette-gruppen allerede før vi hadde reist derfra. En kjærkommen ekstrainntekt til rescuere som driver på uten en krone i offentlig tilskudd. 

Vi var klare for retur tilbake til Sarajevo. 

Vår sjåfør Caki Bravo som hadde insistert på å hente oss, sendte plutselig SMS om at han var forsinket. Da han kom, viste det seg at han hadde måttet klatre ned en slags sjakt og redde en liten hund som hadde falt ned eller blitt kastet ned. En snarrådig tilskuer hadde fått Cakis mobil og filmet det hele. Den beskjedne mannen gjorde ikke noe nummer av hendelsen, annet enn at han var lykkelig over at hunden levde. 

Turen gikk rett til hotellet, ut med bagasjen og av gårde igjen. Til vår store glede gikk turen til pensjonen der både «vår» Emil og de fire huskyvalpene bodde. Heldig var det at vi hadde lagt igjen såpass med leker fra Norge der! Barna i huset var flinke til å leke med valpene og se etter dem. Mens hundene var opptatt med oss, fikk alle kattene i huset nyte sitt måltid med kattemat i fred. I samme område visste Caki om mange hjemløse katter, og de fikk også sin porsjon med mat. 

5 katter ses ovenifra og spiser fra en rektangulær plastbolle som er fylt med mat. Det er to sorte katter, en tigerstripet og to som er sorte og hvite.
Kattene fikk også mat.

Dag 7
(Hjelp, uka vår hadde snart gått!). I dag skulle vi være med å mate Sarajevos hjemløse hunder og katter. Atter en gang dro vi til dyrebutikken og handlet alt vi fikk plass til.
Men i varmen orket ingen dyr å komme ut fra sine skjulesteder i skyggen. 

Change of plans – begynte å bli vant til det. Turen gikk til Amir og hans godhjertede familie. Der hvor den lille, parvosyke valpen bodde. Vi fikk hilse på ham. 

Nå var det blitt såpass kjølig at vi kunne dra ut og finne de hjemløse hundene. De fleste holdt til på industriområder som hadde vaktmenn ved inngangen. Vaktene var greie og slapp oss inn, et par steder hjalp de sågar til med å kalle på hundene. Et av stedene hadde hele 40 hunder. En av vaktene fikk noe hundemat som han skulle mate hundene med fremover. Om hundefangerne kom ville han ikke slippe de inn. Helt til slutt på turen var vi oppom og matet Cakis «Cemetary-dogs» ‘Kirkegårdshunder’. Dette arbeidet tok halve natten. 

Da vi forlot Bosnia ved daggry synes vi at vi hadde fått gjort og opplevd utrolig mye på disse få dagene. Alle leker, tepper, halsbånd og hundeklær, gaver fra Norge var delt ut.
To av koffertene våre som var blitt ødelagte var blitt til senger for hunder som slapp å ligge rett på sementen og resten av vår lokale valuta var gitt til mat for hjemløse dyr.
Så heldige vi er som fikk møte alle disse gode menneskene! 

Da vi satt på Gardermoen noen timer senere var det en helt surrealistisk følelse. Om bare noen timer ville vi være hjemme igjen og det meste ville være som vanlig. Bortsett fra minnene og noen av de fryktelige historiene vi hadde fått høre disse dagene. Ting som ble fortalt oss i fortrolighet og ikke vil bli lagt ut noen steder. 

Regnskapet viser at vi har gjort en forskjell for mange av Bosnias hjemløse dyr.
Vi har betalt for sterilisering av hele 13 katter (det er mange som slipper å bli født det).
Vi har kjøpt mat til hunder og katter som har opplevd utrolig mye ondskap av mennesker. Vi har betalt veterinærregninger, vi har vært med på å redde fem små, uskyldige valper fra de brutale hundefangerne. Men som et av mottoene for rescuere er:

«En liten forskjell for deg kan gjøre en stor forskjell, ja forandre hele livet til dyret det gjelder».

Vi håper denne historien kan formidle at selv små beløp som samles inn kan utgjøre en stor forskjell. Uttrykket «et beløp for lite» gjelder ikke. 

Mette har i grunnen laget en grei oppsummering av hvordan vi opplevde Bosnia: 

«Bosnia er et underlig land. Snart tjuefem år etter Balkankrigens slutt, har de fortsatt ikke kommet seg på fote. Mismotet rår etter det jeg kan se, og korrupsjon er et fremtredende trekk. Arbeidsledigheten er svært høy, og de som er unge i dag, har vel sant å si ikke for mye grunn til optimisme. Søppel flyter overalt og vi ser mangt et uferdig byggeprosjekt som ser ut som om det bare er oppgitt. Forlatte hus med kulehull står som en påminnelse om krigen. Sosial og økonomisk trygghet slik vi kjenner det fra Norge, er fraværende. Dårlig service, sur og uhøflig betjening i butikker og på hotellene. Dyrene som ikke har bedt om noen verdens ting er prisgitt likegyldigheten, hatet og ondskapen til så altfor mange. Derfor kan en påkjørt hund ligge skadd i veibanen i dagevis, uten at folk reagerer. Hunder slås til døde, skallen knuses og de får ørene og hale skjåret. Bare fordi de har bjeffet utenfor skoler, ikke er gode nok vakthunder eller har bitt i en sko. Tusener av hunder stues bort i avsidesliggende offentlige «sheltere» hvor de råtner opp eller slås ihjel. Valpekull dumpes i søppelet i gjenknyttede plastposer. Kattunger ligger forkomne i 39 graders varme og tørster til døde, mens folk passerer som ingenting. Listen er endeløs og skjebnene så hjerteskjærende at det ikke er til å holde ut. Samtidig er landet svært naturskjønt med frodige, grønne åser, vakre elver og innsjøer. Ikke så ulikt Norge mange steder. Bare så synd at forholdene og holdningene er som de er her. Priser meg lykkelig for at jeg er privilegert nok til å kunne dra hit for å hjelpe, og for de tvers igjennom gode menneskene jeg er så heldig å kjenne her, som utviser så stort hjertelag og en utrolig gjestfrihet. Men også for at jeg kan sette meg på flyet hjem.» 

Neste år kommer vi forhåpentligvis igjen. Med fulle kofferter selvfølgelig.

Det kunne gått fryktelig galt..


Møt Ulla. Ulla ble fanget inn av Sommerkatten og er en av de heldige kattene, til tross for at hun har opplevd mye vondt og traumatisk. Ulla ble funnet i en leilighet med bortimot 30 andre katter. Eier hadde et kattehold som absolutt ikke var optimalt.

Katten Ulla sitter på et grått fleeceteppe med rød søm på kantene inne i et grått transportbur. Hun har trukket seg sammen til en ball og ser redd ut. Hun er hvit på forkroppen og i ansiktet og er sort på toppen av hodet og bakkroppen. På nesen har hun et blodig sår som går opp til over øynene. Hun har gule øyne og store pupiller som tyder på at hun er redd og stresset.
Ulla, slik så hun ut når hun kom til Dyrenes Hus


Katteholdet var flere måneder tidligere blitt rapportert til Mattilsynet, men intet ble gjort før Sommerkatten reddet ut alle kattene og fordelte de på andre organisasjoner inkludert Dyrenes Hus.


Ulla var en av de tynneste, vi visste ikke hvordan de ville gå med henne. Når vi fikk henne var hun blodig og hadde uten tvil kjempet for maten og kjempet for å overleve.Det er i det hele tatt et under at Ulla og de andre kattene klarte seg alene så lenge.


Bildet viser hvordan Ulla så ut da Dyrenes Hus mottok henne fra Sommerkatten.
Vi brukte en uke på å vaske og stelle henne før vi fikk omplassert henne i et godt fosterhjem. Hun var sky og engstelig og gjemte seg på dagen. Om kveldene kom hun frem og spiste, og sakte helet sårene hennes seg.


Etter kort stund kom det en overraskende beskjed fra fosterhjemmet om at Ulla spiste veldig mye, og de trengte mer tørrfor.
Den lille jenta der, har hun allerede nesten spist opp en hel sekk med mat?


Litt etter dette kom det ny beskjed om at hun begynte å bli tykk. Vi valgte å sette Ulla på restriktiv diett og tenkte at det var traume hun hadde opplevd som gjorde at hun slukte maten, stakkars lille Ulla var redd for å gå uten mat og ha sulten gnagende i magen.


Etterhvert forsto vi det, eller rettere sagt fosterhjemmet så det og fortalte oss om symptomene de så. Ulla hadde båret på en hemmelighet, Ulla var drektig! Stakkars jenta spiste for flere, og vi som hadde bedt de porsjonere maten hennes!


Den 30 juni fødte Ulla 4 små sunne nøster i garderobeskapet til fosterforeldrene sine.
En liten tigerjente som kalles Vilde, Sol som er sort med hvit stripe opp på snuten, langhårede Sorte Elias med en liten hvit flekk i ansiktet og langhårete Sondre som er sort med hvitt bryst.

Ulla ligger oppå et grått fleeceteppe under sengen med sine fire små barn. Hun ligger med høyre forben ut og ser rett inn i kamera. Barna hennes ligger ved siden av og inntil henne og sover. Kattungen Sol er tydelig å se og er krøllet sammen til en U og sover godt. Sol er sort med hvite labber og hvit på underansiktet og opp mellon øynene
Ulla under sengen med sine 4 små
Foto: Lynn Moltzau


Ullamor og hennes små kan du se på instagram.


De har det bra nå, de er i et fantastisk fosterhjem som gjør alt de kan for at Ulla og barna skal ha det godt og trygt. Fosterforeldrene steller øynene på kattene daglig, da de har fått en infeksjon. De renser forsiktig vekk puss fra øynene og gir de øyensalve. De passer på at mor og barn har det bra og de er i tett kontakt med Dyrenes Hus.


Vi setter veldig stor pris på den omsorgen og omtanken fosterhjemmet har for Ulla og kattungene hennes. De gjør en kjempejobb.

Ulla ligger på siden med forlabbene ut og hodet opp. Hun ser litt trøtt ut og hennes gulgrønne øyne er delvis lukket.
Ulla i dag
Foto: Lynn Moltzau


Det endte heldigvis godt for Ulla, og hun blir tryggere og tryggere for hver dag som går. Hun tillater nå å bli kost med, så nå går det bare fremover for Ulla og barna.


Vi vil oppdatere dere om Ulla og hennes familie utover høsten. Vi håper dere vil følge med på historien til Ulla og hennes 4 barn <3


Du kan også følge de her: https://www.instagram.com/dyrenes_hus/
All våre fosterpuser som er på Instagram får et dh etter sitt navn. For eksempel blir Ulla = #ulladh

Tekst og foto: Lynn Moltzau

Dumping av dyr og Microchipping

Det er altfor lett! Hva lærer vi våre barn når det igjen er et rekordår for dumping av dyr. Har dyr virkelig så liten verdi? Det skal ikke være så enkelt at du ved ferie eller når du finner ut at det ikke sto til forventningene, dumper dyret i skogen, i søpla, langs en motorvei eller dyret kastes i elven.

Handlingene er stygge, ansvarsløse og hjerterå.

Vi tror oss kanskje langt på vei innen dyrevelferd i Norge, at vi har en høyere standard og respekt for liv her enn i andre land. De økende antall med dumping av dyr i Norge viser dessverre en helt annen realitet for vårt land. Rekordåret for dumping i 2018 har ført til at både Miljøpartiet det Grønne og Dyrebeskyttelsen nå krever at myndighetene handler og blir seg sitt ansvar bevisst.

Meldeplikt
Alle har meldeplikt i Norge.
Finner du et dyr som lider, er påkjørt og drept eller har behov for hjelp, er du pliktig til å melde fra. Flere tar kontakt med Mattilssynet. Mattilsynet har ikke ressurser når det gjelder å ivareta kjæledyr over tid. Det ender derfor dessverre altfor ofte opp med avlivning om ikke en frivillig organisasjon kan ta på seg å omplassere dyret.

Dyrenes Hus har ikke noen statistikk på hvor mange som avlives når politi, kommune eller mattilsynet kontaktes. Derfor oppfordrer vi til at nærmeste dyrevernorganisasjon kontaktes om det er håp for dyrene som det meldes fra om. Selv «ville» katter har stor suksessrate med sosialisering, og mange finner seg nye gode hjem.


For enkelt å skaffe seg dyr
Det dukker stadig opp historier vedrørende mishandlede og skadede dyr, hamstring av dyr m.m. Det har blitt enklere og rimeligere å skaffe seg dyr og handle på impuls. Innføring av obligatorisk merking vil virke preventivt på impulskjøp og forebyggende på dumping ved at eier kan identifiseres og stilles til ansvar. Det er heller ikke krav til kunnskap om dyrenes behov før innkjøp.

Obligatorisk ID merking

Miljøpartiet Det Grønne fremsatte den 20.06.2019 et representantforslag om å innføre obligatorisk ID-merking av hund og katt, samt å utrede generell ID-merking av familiedyr.

Obligatorisk ID-merking er et minimum for å understreke dyrs rettslige status, og for å redusere hjemløshet og vanskjøtsel. Dette forslaget støtter Dyrenes Hus absolutt og vil komme til å følge tett med på høringen og vedtaket.

Hvordan ID-merke
Mikroschipmerking er den vanligste formen for ID-merking i Norge og den mest utbredte.

En rødstripet ung katt med hvite poter er hos veterinæren. Veterinæren holder kattens hode med venstre hånd og microchipper katten med en spesialkanyle hun har i høyre hånd.
Her blir katten Id-merket med en microchip i nakken

Det gjøres ved at en liten elektronisk chip på størrelsen med et riskorn injiseres i nakken på dyret. Chippen har sin unike kode som registreres på katten og knyttes opp mot eier. Injiseringen innebærer lite smerte og chippen blir med dyret livet ut.

En slik chip gjør det også mulig for eierne å installere katteluker med chipavleser. Chippen åpner luken for bare ditt eller dine dyr og gjør det derfor tryggere for både dyr og mennesker. Dyrene kan komme og gå som de vil og det forhindrer at fremmede dyr kommer inn. Dette gir økt frihet og trivsel for både dyr og eier.


Fare for avlivning uten Chip
Noen kommuner påtar seg å avlive dyr uten chip for å redusere bestandene.
Eier er umulig å identifisere og finne uten id-merking eller elektronisk chip.
Kommunen avliver da katter som har et hjem. Bekymrede dyreiere leter i nabolaget, henger opp plakater og legger ut mat, uten å vite at kommunen har tatt tak for å hindre vekst av kattekolonier og avlivet kattene.

En rødstipet katt med gule øyne går ute i naturen. Det er kveld og mørkt, Katten ser mot kameraet, Det er ugress rundt katten og den tråkker over en planke som ligger på marken.
Katter uten chip står i fare for å bli avlivet. Foto: Eberhard Grossgasteiger



Mattilsynet henviser også på sine egne sider til helsetjenesten i kommunen hvis katter er et problem. Hva som skjer videre ved slike bekymringsmeldinger avhenger av om kommunen samarbeider med frivillige organisasjoner eller ikke. Det oppfordres på Mattilsynets sider å kontakte politiet om hjemløse katter er et helse- eller miljøproblem. Også her kan vi bare forestille oss hva som blir dyrets skjebne, om organisasjoner blir kontaktet eller ikke.

Mattilsynet har ikke hjemmel i loven til å ta friske katter i forvaring, og om det ikke finnes samarbeid med relevante organisasjoner er da veien til avlivning kort.


Egenverdi
Ved å innføre obligatorisk ID-merking signaliseres det at dyr har en egenverdi og at de skal behandles med respekt. Det vil føre til færre hjemløse dyr når sannsynligheten for gjenforening med eier øker. Med chipavleser kan man enkelt lese av hvem som eier dyrene på dyreid.no og ta kontakt med eier. Dyr uten eier har per dags dato ikke noe rettsvern i Norge. Det er først når de har en eier at de er beskyttet av lovverket. Nettopp dette styrker kravet om ID-merking av dyr.


Trygghet for dyreeier.
For eieren ligger det en trygghet i å merke sine dyr da det vil gjøre en gjenforening lettere.
Har dyret vært utsatt for en ulykke er det også bedre å få vite om det enn å gå i det uvisse. Chipleser lånes ut av flere dyrevernsorganisasjoner og chipnummer sjekkes på dyreid.no
I mange tilfeller rykker frivillige ut for å hjelpe til og har egen chipleser for å avlese dyrets chip.


Dyrevernsorganisasjonenes rolle
Slik stillingen er i dag ligger ansvaret for hjemløse dyr på frivillige organisasjoner.
Dyrevernorganisasjoner fanger inn dyr, tar dyrene med til veterinær for helsesjekk, vaksinering, chipping og kastrering. De gjør det de kan for å gi dyrene en god helse og gode hjem. Mye tid og ressurser går med. De fleste som jobber med dette er ulønnede frivillige eller enkeltpersoner uavhengige av en organisasjon.

Ved ID-merking vil trykket på dyrevernorganisasjoner avta og det blir færre dyr å fange inn, som igjen kan gi mer tid til holdningsskapende arbeid. Tiden på hjelpesenter vil minske og frigjør plasser til andre dyr som trenger hjelp.

Det er ingen andre i Norge som har en klar oppgave om å hjelpe dyr i nød. Verken Mattilsynet, politiet, kommunene eller viltnemdene.


Rettsvern og dyrs status
Når dyr har et rettsvern vil det øke deres status og ansvarliggjøre eiere. I flere land er ID-merking obligatorisk. I disse land har vi sett en stor reduksjon av hjemløse dyr.
I følge Miljøpartiet de Grønnes forslag er 90% av dyrene som kommer inn til Dyrebeskyttelsen katter. Kaniner øker i antall. 

Hvor mange smådyr som dansemus, hamstre og rotter som dumpes, finnes det ingen tall på. Man må likevel anta at antallet er stort.

Det viser seg at størrelsen står i direkte sammenheng med dyrs status.
Jo mindre dyret er, jo mindre status har det. Mange ønsker ikke å bruke mye penger på et dyr som i utgangspunktet kanskje kostet 200 kr. Verken på ID-merking eller veterinær.

Status og tilbud står i direkte sammenheng med dette. Veterinærer har mindre medisinsk erfaring og ekspertise når det kommer til små dyr da det er færre som tar smådyr som f.eks gnagere til veterinæren. 

Vi oppfordrer de som har dyr til å ID-merke.

Vurderer du å skaffe deg eller adoptere et dyr, er det viktig å sette seg inn i dyrets behov og adferd før anskaffelse. Har du plass nok, tid nok til å gi de et fullverdig liv?

Du kan være en viktig brikke i å øke dyrs status i samfunnet gjennom den omsorg og omtanke du gir. Du kan være dyrenes advokat gjennom å stemme for ID-merking.

Tekst: Lynn Moltzau

Foto: Lynn Moltzau

Kilder: Stortinget.no og Mattilsynet

Forbrukermakt nytter!

Om du ikke er en av de mange som allerede har gått over til et kjøttfritt kosthold, vil vi anbefale at du kjøper kjøtt fra bønder som driver økologisk selv om det er litt dyrere. Også såkalte «produksjons-dyr», har en egenverdi. En gris er ikke bare en gris, men et levende vesen med følelser og behov, og som kan kjenne både smerte og ubehag.

I mange år har vi som forbrukere hatt fokus på pris og å få kjøpt kjøtt billigst mulig, og gjerne dratt til Sverige for å «harry-handle» der kjøtt er enda billigere enn i Norge. Leverandørene har justert seg etter våre behov med stadig større dyrehold for å gjøre produksjonen så billig som mulig. Det har hatt sine omkostninger for dyrevelferden. Vi må nå ta konsekvensen og endre vår forbruk. Vi kan ikke tillate at dyr skal lide kun for at vi skal spare penger.

Sjekk ut Dyrevernalliansens nettside med oversikt og informasjon om dyrevennlig forbruk. https://www.dyrevern.no/velg-dyrevennlig

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/JoLLAP/hoey-pris-for-billig-kjoett

Foto: Kristin Svorte

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Krav for innførsel av gatehunder er strammet inn

Foto: Privat

Fra 1.juli 2018 ble regelverket for innførsel av gatehunder strammet inn. Dette på bakgrunn av at Mattilsynet mener at innførsel av gatehunder medfører en betydelig risiko for at sykdommer innføres til Norge, og at det dermed ikke er mulig å gi tilfredsstillende helsegarantier for disse hundene. Endringene medfører at:

  • Hvis du kommer reisende med en tidligere gatehund til Norge, må du kunne dokumentere at hunden har vært i ditt eie og under din kontroll i over 6 måneder før innreise til Norge.
     
  • Gatehunder regnes ikke lenger som handelsdyr, og du kan derfor ikke bruke regelverket for kommersiell import for å hente gatehunder i utlandet.

I praksis betyr dette at det ikke lenger er mulig å hente gatehunder fra utlandet.

Heldigvis finnes det håp for disse hundene likevel, da flere organisasjoner og ildsjeler jobber for å hjelpe hundene lokalt, og det er mulig å støtte disse.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Privat

Kilde: Mattilsynet

Vern om våre små samfunnsarbeidere

Våre viktige små samfunnsarbeidere er i ferd med å dø ut fordi man ikke har vært oppmerksomme på deres nytte. Humla trues både av nedbygging av natur, tap av arter og klimaendringer. Uten humler og bier ville store deler av verdens matproduksjon og økosystemer mest sannsynlig ha kollapset. Nå vet vi bedre, og du kan gjøre noen enkel grep selv:

1. Plant blomster humlene liker.
2. Ikke sprøyt gift i hagen.
3. La hagen vokse vilt – eller ha et vilt hjørne.
4. Lag en humlekasse eller humlehotell.
5. Slå et slag for slåttemarka.
6. Velg økologiske produkter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Kilde: Naturvernforbundet

Hold hunden i bånd!

Tiden fremover nå er kritisk for dyrelivet. Små rådyr som trykker i gresset, og svaneforeldre som vokter sine reir, er spesielt utsatt for jagende hunder, men også andre dyr i naturen.

Båndtvang betyr at hundeeier er tvunget til å ha hunden i bånd. Det betyr ikke bare «å ha kontroll på hunden». En hundeeier skal alltid ha kontroll på hunden sin, men i perioden fra 1.april til 20.august skal den i tillegg også holdes i bånd. Enkelte kommuner har også utvidet båndtvang i noen områder.

Båndtvangen er for å beskytte annet dyreliv. Heldigvis er langt de fleste hundeeiere både ansvarlige og pliktoppfyllende, men det er dessverre fortsatt alt for mange unntak. Disse forårsaker store lidelser der dyr må avlives eller dør av skadene etter hundeangrep.

Dyrenes Hus håper at økt fokus på holdninger, flere politianmeldelser og strengere straffer, kan virke skjerpende på ansvarsfølelsen.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Medlemskontingent kr 350 for 2019

Dyrenes Hus er avhengig av medlemskontingent, gaver/donasjoner og Grasrotandelen for å få inntekter til arbeidet for dyr i nød. Tusen takk til alle dere som støtter oss. Det varmer at så mange ser nytten av det vi gjør. Vi håper at dere vil fortsette med det. Medlemsgiro er nå sendt ut, men ved en inkurie har beløpet falt ut fra giroen. Kontingenten er uendret fra i fjor og årene før, og er fortsatt kr 350 per år. Ta gjerne kontakt på tlf. 926 16 406 om det er spørsmål eller noen du lurer på.

ANSVARSFRASKRIVELSE FRA LANDBRUKS- OG MATDEPARTEMENTET

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dyrenes Hus tar hvert år inn et stort antall hjemløse, nødstilte og utegående katter. Noen av kattene er heldigvis id.merket, og vi finner tilbake til eier. Dessverre er langt de fleste hverken kastrerte eller id.merkede, og med kattenes formeringsevne, er disse med på å opprettholde en ond sirkel med utefødte kattunger og nød.

Dyrenes Hus har tilskrevet Landbruks-og Matdepartementet med forespørsel om påbudt id-merking av kjæledyr, herunder katter spesielt. Igår mottok vi det nedslående svaret, hvor departementet frasier seg et hvert ansvar – med ingen planer om å innføre påbud:

«Departementet ser at antall katter som merkes er økende. Et forskriftskrav om merking vil forutsette håndheving fra Mattilsynet for at kravet skal ha tilstrekkelig effekt. For å fange opp katteeiere som ikke selv ser nytten av å id-merke katten sin, vil Mattilsynet måtte føre tilsyn i svært mange private hjem. Vi har derfor per i dag ingen konkrete planer om å innføre krav om ID-merking av katter».

Dette betyr at kampen fortsette for å få et lov- og regelverk på plass som ansvarliggjør den enkelte hunde-og katteeier, slik at vi kan få forebygget de dyretragediene som vi i dyrebeskyttelsen daglig ser og opplever.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

Dyrenes Hus jubilerer – med respekt for alle dyr i 160 år!

Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus (forkortes til Dyrenes Hus) har siden 1859 arbeidet for at dyr skal bli behandlet med respekt og omtanke, og er med dette Norges eldste dyrevernsorganisasjon, og kanskje også en av verdens eldste. I 2019 er det 160 år siden Dyrenes Hus startet sitt arbeid med å verne om dyrenes velferd.

Dyrenes Hus sin oppgave er å forebygge og bekjempe dyremishandling og uforsvarlig bruk av dyr. Foreningen arbeider for at alle dyr skal kunne leve i pakt med sin natur, og er opptatt av dyrevernsaker og dyrs rettigheter over hele landet. Det daglige arbeidet består først og fremst av å hjelpe dyr som er i nød, gi råd og veiledning om hjemløse dyr og dyrevern, samt holdningsskapende arbeid for å øke allmennhetens respekt for dyr og deres grunnleggende rettigheter. Det direkte dyrevernsfaglige arbeidet er knyttet til inntak – og omplassering av nødstilte katter. Dyrenes Hus mottar ingen offentlig støtte og alt arbeid utføres av frivillige.

BANEBRYTENDE DYREVERNSPIONERER
Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus ble dannet i 1859, først under navnet «Foreningen mot mishandling av Dyr». I 1863 ble navnet endret til «Foreningen til dyrenes Beskyttelse i Christiania». Foreningen var banebrytende i sin opprinnelse i Norge ved å vise et sosialt engasjement for dyr og dyrs levekår. Foreningen fikk ingen støtte fra staten, og var helt avhengig av private donasjoner og medlemsinntekter. Slik er det også i dag.

Ideen fikk Grosserer D. Graah da han kjørte gjennom Londons gater i 1858 og fikk en flyer kastet inn i drosjen. Den bar tittelen «Vær ikke haard mot dyrene» og var utgitt av «The Royal society for the prevention of cruelty to animals». Han ble grepet av det han leste og fikk flyeren oversatt og publisert i flere blader i Christiania.

Den 17.oktober 1859 konstituerte foreningen seg med 37 herrer tilstede, med en kapital på 122 innsamlede kroner. Medlemskontingenten i 1914 var på 2 kroner per år, og 40 kroner for livsvarig medlemskap. Den mannsdominerte foreningen slo seg etter hvert sammen med «Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse», som ble etablert i 1895. Foreningens månedstidsskrift «Dyrenes Ven» ble fritt tilsendt. I dag heter medlemsbladet “Dyrenes Stemme” og gis ut en gang i året.

«Grundvolden var lagt og en av den civiliserte verdens ædleste foreteelser omplantet på hjemlig jordbund». Årsaken til navneendringen i 1863 var at foreningen ikke bare ønsket å sette fokus på mishandling av dyr, og å få dyreplageren straffet, men at man også ønsket å forebygge grusomheten. Tanken bak var at det ikke bare var dyrene selv som led under mishandlingen, men også samfunnet. Disse dyrevernspionerene mente at dyreplageri fremkalte og utviklet de «slette sider av menneskenaturen» og at det igjen kunne medføre at mishandlerens karakter ble fordærvet på en slik måte at han til sist kunne vende sine forbrytelser mot mennesker. Altså ikke helt ulikt slik vi tenker om dyremishandlere i dag. Camilla Collett var medlem i foreningen både i 1873 og 1875, og Bjørnstjerne Bjørnson i 1902. Ellers var det mange prominente navn å finne blant medlemmene i foreningens årsberetning av 1914. Det var blant annet overhofmesterinde Elise Løvenskiold og forstkand. Harald Løvenskiold samt frøken Agnes Løvenskiold. Disse er forfedrene til Carl Otto Løvenskiold som eier husmannsplassen Dæhlihus som Dyrenes Hus hadde som hovedkontor i perioden 1992 – 2013. Foreningens høye beskyttere var den gang deres Majesteter Kong Haakon og Dronning Maud.

Pionerenes utrettelig arbeid bar frukter. De oppnådde bl.a. en bedre ordning i forhold til det å transportere dyr på jernbaner og dampskip. Kuperte hester ble ikke lenger innkjøpt av det offentlige. I tillegg hadde Kirkedepartementet etter foreningens anmodning henstilt til landets prester om at de fra prekestolen og under konfirmasjonsundervisningen også fremholdt menneskenes plikter overfor dyrene. I 1910 ble søkelyset også satt på at ville dyr stadig mistet mer av sine leveområder, og foreningen påpekte at dyrearter faktisk stod i fare for å utryddes på grunn av dette. Forslaget om «Lov om naturfredning», ble innstilt av regjeringen og bifalt ved kongelig resolusjon.

Fattig folks syke husdyr fikk gratis behandling, og hjemløse katter og hunder ble avlivet smertefritt på foreningens regning. Metodene for å slakte og avlive dyr var spesielt rå og brutal på de tider, og de kjempet for at dette skulle skje på en så human og smertefri måte som mulig. I 1929 ble den norske loven om avliving av husdyr vedtatt, og det ble innført et påbud om å bedøve alle dyr før de skulle slaktes. I 1935 fikk Norge, som en av de første landene i verden, sin egen dyrevernlov.

Andre saker som foreningen var opptatt av, var tømmerkjøring og hestenes liv. Spesielt viktig ble det vinteren 1940 å stille krav til bygningene som hestene oppholdt seg i. En langvarig kuldeperiode gjorde livet tøft for både hester og arbeidsfolk. Saker som valpesyke hos hunder, dyr i pelsdyrnæringen, transport av dyr, levekårene for rådyr og regler for hønsehold ble satt på foreningens agenda på 1940-tallet. På begynnelsen av 50-tallet ble det utført en revisjon av Dyrevernlova. I 1951, ble det ulovlig å leie ut hester til bruk i arbeid, og med dette fikk hestene bedre vern. Øremerking av katter kom på dagsorden i 1977.

DYRENES HUS BRYTER MED DYREBESKYTTELSEN NORGE
I 1920 ble Norges Dyrebeskyttelsesforbund opprettet som en paraplyforening og var forløperen til Dyrebeskyttelsen Norge. De fleste lokalforeninger heter i dag Dyrebeskyttelsen + stedsnavn. I Oslo hadde man etterhvert fått to lokale foreninger, og i 1984 ble «Dyrenes Beskytter» og «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse» slått sammen til en forening som fikk navnet Dyrenes Beskyttelse. Situasjonen i Oslo var spesiell fordi Norges Dyrebeskyttelsesforbud hadde felles sekretariat med Dyrenes beskyttelse, og mens Dyrenes Beskyttelse hadde god økonomi, slet Norges Dyrebeskyttelsesforbund med inntektene.

Vedtak på årsmøtene i Dyrenes Beskyttelse i 1991 og 1992 førte til radikale endringer for Osloforeningen. Kongstanken organisasjonene var enige om, var å etablere lokalforeninger over hele landet med en paraplyorganisasjon som koordinator. Resultatet ble at Norges Dyrebeskyttelsesforbund fikk en stor del av pengene til Dyrenes Beskyttelse for at planen skulle kunne settes ut i livet. Intensjonen var at organisasjonene skulle slå seg sammen for å sikre pengeoverføringene legitimitet overfor Oslomedlemmene, men en sammenslåing ble aldri formelt gjennomført. Dyrenes Beskyttelse byttet navn til Dyrebeskyttelsen Oslo, og senere til Dyrebeskyttelsen Oslo & Omegn – Dyrenes Hus, mens Norges Dyrebeskyttelsesforbund byttet navn til Dyrebeskyttelsen Norge. Dyrenes Hus fortsatte som lokalforening under paraplyorganisasjonen Dyrebeskyttelsen Norge.

Etter å ha hatt tilhold i flere år i kontorlokaler i Grensen i Oslo uten tilfredsstillende oppstallingsmuligheter for dyr, flyttet Dyrenes Hus i 1992 til husmannsplassen Dæhlihus på Eiksmarka. Foreningen fikk leie rimelig av Løvenskiold mot at lokalene ble satt i stand.
Samarbeidet med Dyrebeskyttelsen Norge ble etterhvert anstrengt da Dyrenes Hus slet med å finansiere det lokale hjelpearbeidet for nødstilte dyr og det politiske arbeidet, siden Dyrebeskyttelsen Norge nå fikk mesteparten av inntektene som Osloforeningen tidligere hadde disponert selv. Det ble inngått et forlik med Dyrebeskyttelsen Norge den 16.10.1997. Avtalen hadde kun en funksjon – å hindre en kostnadsdrivende rettsprosess som ingen av partene ville være tjent med. Avtalen regulerte kun økonomiske forhold, og medførte ingen endring i organisasjonsstrukturen hos de respektive parter. På årsmøte i 1998 brøt Dyrenes Hus formelt med Dyrebeskyttelsen Norge, og har siden det vært en selvstendig forening. Dyrebeskyttelsen Norge på sin side, hadde i det stille støttet etableringen av en «arvtaker» etter Dyrenes Hus som sto klar til overta på samme årsmøte. Dette var Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus (DOOA) stiftet den 15.07.1997 med nesten identisk navn som vår forening. Dette var et viktig trekk for Dyrebeskyttelsen Norge for å sikre fortsatt inntekter fra Oslomedlemmer. I 2014 endret Dyrebeskyttelsen Norge sin stiftelsesdato i Brønnøysund fra 28.02.1991 til 31.12.1859. Også dette bak Dyrenes Hus sin rygg.

DYRENES HUS I DAG
Dyrenes Hus på Eiksmarka ble et ideologisk dyreverns «eldorado», og mye godt nybrottsarbeid ble iverksatt. Flere av de som var tilknyttet Dyrenes Hus var vegetarianere og det var ikke lov å spise kjøtt på huset. I begynnelsen tok man inn både geiter, hester, fugler, papegøyer, pinnsvin, ekorn, hunder, katter og gnagere for omplassering. Etter hvert ble det også å drevet undervisning og annet samfunnsnyttig og forebyggende arbeid. Det ble avholdt hvalpekurs, kaninkurs, hestekurs og vegetarkokekurs, i tillegg til rent opplysningsarbeid som at eiere ikke må forlate hunden innelåst i bil på varme sommerdager m.m. Det ble også gjennomført årlige kastreringskampanjer i samarbeid med veterinærer i Oslo området. Det politiske arbeidet sto sentralt med fokus på saker som blant annet hvalfangst, dyr brukt i underholdning (sirkus, dyreparker o.l.), avvikling av pelsdyrnæringen og opprettelsen av et landsdekkende dyrepoliti.

Det var med vemod Dyrenes Hus flyttet fra Eiksmarka og Dæhlihus sommeren 2013. Leiekontrakten med Løvenskiold ble ikke forlenget da husmannsplassen skulle renoveres og leies ut til andre formål. Etter å ha drevet fosterhjemsbasert for katter i nød i halvannet år, kjøpte Dyrenes Hus nye lokaler i Asker høsten 2014, og fikk med det en ny giv.Takket være bidrag og hjelp fra medlemmer og støttespillere, er Dyrenes Hus i dag en veldrevet forening som står stødig på egne ben, og er den største på inntak og omplassering av katter i Oslo og omegn. Foreningen har alene de siste 5 årene tatt inn hele 1050 katter og omplassert 960. Gjennom et samarbeid med veterinærer, dyrebutikker og Fattighuset i Oslo, formidler Dyrenes Hus næringsrikt fòr til hunder i økonomisk vanskeligstilte familier. Et særdeles populært tiltak. I tillegg har Dyrenes Hus en aktiv politisk gruppe som jobber kontinuerlig for å bedre dyrs kår gjennom opplysning og påvirkning av politikere og beslutningstakere gjennom høringssvar, debattinnlegg og nyhetssaker, samt samarbeid med andre organisasjoner. I saker som omhandler brudd på dyrevelferdsloven, er vi ofte i tett dialog med Mattilsynet og politiet. De siste årene er også sosiale medier blitt en viktig kanal for vårt informasjonsarbeid, i tillegg til konvensjonelle medier. Vi trenger ikke å godta et samfunn der dyr undertrykkes og utsettes for urett.

Selv om nordmenn er blitt flinkere på dyrevelferd etter hvert som årene har gått, er det fortsatt mye som gjenstår. Dyrenes Hus vil fortsette arbeidet med å sikre at dyrene har det bra også i fremtiden. Vi håper at du vil bidra med din støtte slik at det er mulig.

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

Foto: Dyrenes Hus

Pelsdyroppdrett i ny regjeringsplattform

Pelsdyroppdrettet skal avvikles innen 2025, med kompensasjon til pelsdyroppdretterne. Dette er nedfelt i regjeringsplattformen mellom partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti. Den nye regjeringsplattformen følger dermed opp vedtaket som ble fattet da Venstre gikk inn i regjering med Høyre og Frp i januar 2018.

Pelsdyrnæringen vil få en økonomisk kompensasjon og en omstillingsperiode på 6 år. Dyrenes Hus mener at omstillingslengden bør knyttes til aktivitet og forpliktelse fra pelsdyroppdretteren sin side, for å forebygge passivitet og utnyttelse av ordningen. Selve avviklingen av dyreholdet bør kunne la seg gjennomføre over 4 år, og opprydding over 2 år. I dag mottar næringen betydelige tilskudd over statsbudsjettet, og disse midlene bør omdisponeres slik at de blir en del av omstillingspakken.

Den enkelte oppdretter bør forpliktes til å produsere en plan for avvikling og opprydding for å motta midler. En ev kompensasjon bør knyttes til ny bærekraftig aktivitet på gården, alternativt avregnes i NAV støtte til den enkelt oppdretter som blir gående ledig. Regnskap for de siste 3 år bør legges frem ved søknad om kompensasjon, og en forutsetning for tildeling bør være at driften var levedyktig med overskudd, uavhengig av de offentlige støtteordningene til næringen.

Det bør vurderes å opprette en rådgivningstjeneste i avviklingsperioden som kan hjelpe den enkelte oppdretter til å tenke nytt i forhold til driften på gården, og nytt arbeid for husstanden. Rådgivningstjenesten bør finansieres med midlene som avsettes til kompensasjon, da denne tjenesten vil begrense den enkelte oppdretters ev tap. Mattilsynet bør også føre hyppigere tilsyn med dyrene i avviklingsperioden for å sikre at ikke de lider overlast som følge av endringene.


Foto: Dyrevernsalliansen

Tekst: Sølvi Frøland Svoren

https://www.dyrevern.no/pels/pelsdyroppdrett/pelsdyroppdrett-i-ny-regjeringsplattform

«Follow the money»

The money trail – eller pengesporet på godt norsk i ulvesaken – leder oss til Norges Jeger og fiskeforbund. For hvem tjener egentlig penger på å utrydde ulven? Det er faktisk ikke sauebonden slik mange tror.

Miljødirektoratets tall fra 2016, viser at det kun er en liten andel av sauebestanden som tas av ulv. De aller fleste sauer som dør på beite, dør av parasitter, sykdom, ulykker, flått, spyfluelarver, eller etter å ha spist planten Rome som er svært giftig for lam. Tallene viser klart at det å utrydde ulven ikke vil gjøre leveforholdene for sauen tryggere. Så hvorfor dette fokuset på ulv?

Kanskje dette slett ikke dreier seg om ulv vs sau/sauebønder, men om en helt annen næringsinteresse? Jakt er en utbredt aktivitet i ulvesonen, og deler av sonen har blant landets største tetthet av jegere. Antall solgte jaktkort har gått betydelig ned i mange områder med tilhold av ulv, og flere lokale jeger- og fiskerforeninger opplever at de går i underskudd.

En sau er et husdyr som har en eier. I tillegg til vanlig forsikring, har eier lovfestet rett til full erstatning dersom gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn er årsak til tap av husdyr eller tamrein. En sauebonde vil med andre ord ikke tape en krone på å sende sine dyr ut beite med risiko for å bli drept eller lemlestet av rovdyr. Hvilke vurderinger kan man da anta at sauebonden gjør når han sender sauene sine på beite- i og rett ved – ulvesonen, om ikke det forelå en kompensasjon for rovdyrtap?

Jakt er regulert, og skal i utgangspunktet kun drives for å sikre en balanse i økosystemet i fravær av rovdyr som står på toppen av næringskjeden. Det vi ser nå, er at når rovdyrene er på plass for å gjøre jobben sin, blir de en konkurrent til jegerne som gjør hevd på terrengene.

Det å skyve sauen i frontlinjen slik at de beiter i eller rundt ulvesonen er uetisk og dypt urettferdig for sauen. De er tamdyr og ikke avlet for å klare seg uten tilsyn i naturen. Hvordan skal vi kunne beskytte den når ikke sauebonden selv gjøre det, og når ikke politikerne ser de økonomiske interessene som ligger bak kravet fra Norges Jeger og fiskeforbund om å utrydde ulven?

https://www.njff.no/nyheter/Documents/NJFFs%20tilleggsutredning%20om%20ulv%20-%20KLD%20februar%202017.pdf
http://www.nationen.no/article/plante-dreper-lam/