På besøk hos dyresheltere i Bosnia

Tekst: Mona Smedsrud og Mette S. Lunde 

Bilder: Mette S. Lunde, Edina Pasic og Mona Smedsrud 

Vi er to godt voksne damer som er blitt gode venner via Facebook gjennom gruppen «Mette’s Aid for Dogs». Mette S. Lunde er leder for gruppen med Mona Smedsrud som nestleder. 

Etter å ha blitt enige om at vi burde reise til Bosnia for å se på forholdene våre venner der sliter med av hjelpe og redningsarbeid – og å besøke flere offentlige sheltere som gruppen støtter økonomisk hver uke, lot vi handling følge tanke. 

Medlemmer av den vesle gruppen, våre venner, venners venner, og Dyrebeskyttelsen Oslo og Omegn – Dyrenes Hus, klarte på utrolig vis å støtte våre planer om å hjelpe flest mulige hjemløse dyr og vi samlet inn hele kr 21 525! Utrolig! Vi fikk hunde- og katteutstyr, pledd, klær og halsbånd i alle størrelser og farger. (mange fra Solør dyreklinikk). 

Bildet viser en mengde utstyr  til katter og hunder. Det er mange pledd, tennisballer, hundebånd og tyggeleker. Det er et lite klorestativ til katt, små poser med godis til hunder og et stort handlenett med teksten Dyrenes Hus. Det er et lite berg av gaver.
Vi dro med koffertene fulle av gaver.

Dag 1
Første dag på turen var spikret fra første planlegging: Vi skulle møte vår felles Facebook-venn Edina Pasic, også kalt «Sarajevos engel». 

Edina Pasic får daglige henvendelser om dumpede, skadde og trengende dyr.
Hun sier aldri nei til et dyr i nød. Hun tar de fleste rett til veterinær, sørger for at de får behandling og får de plassert i betalte hundepensjoner. Om hun er heldig, i fosterhjem som tar seg betalt. Deretter må det skaffes faste sponsorer til disse. 

Edinas gode venn Caki Bravo var vår sjåfør gjennom Sarajevo på kryss og tvers.
Og hvilken dyrevenn han viste seg å være! Planen var å besøke ulike private hundepensjoner der Edina hadde sine reddede dyr. Mange fra Mette-gruppen er sponsorer for flere av hundene her, og vi hadde lovet å se til disse. 

Så skjedde det da; Edina fikk en telefon om en hund i nød og kursen ble satt for å ta imot denne stakkaren. Det viste seg å være en liten valp på ca 5 mnd, hardt angrepet av hudsykdommen demodex. Han var i dårlig form og det bar rett til veterinær med valpen. Inne hos veterinæren døpte vi han til Emil. Deretter gikk turen til et fosterhjem som Edina hadde klart å ordne for Emil. 

Hunden Emil sitter i en seng og har høyre labb i en menneskehånd. Han ser litt redd ut og har ørene ned og ut til siden. Han har brune ører og brun pels rundt øynene. Snuten  er brun med hvit pels rundt som går opp mellom øynene. Store brune øyne ser på deg og han ser engstelig ut.
Resten av kroppen har veldig lite pels. Du ser bare skrukkete hud.
Emil

Nå bar det videre for å kjøpe hundemat som vi skulle ha med oss til shelteret vi skulle besøke: Gladno Poljes offentlige shelter. Her leverte vi mat og fikk omvisning av hovedfrivillig der. Gladno Polje er et offentlig drevet shelter, men de frivillige har etter hvert fått friere tøyler til å utbedre der. 

På vei hjem var vi innom en kirkegård som ikke lenger var i bruk og som var helt overgrodd. Caki matet hundene her hver eneste kveld. Vi sørget for at han alltid hadde mat i bilen til disse. 





Dag 2
Det var en lørdag, og den ukedagen de frivillige fikk adgang til Praca, et offentlig såkalt «shelter», men som i realiteten var alt annet enn dette.
På Praca havner hunder som hundefangerne plukker opp fra gaten, de blir brutalt behandlet, både under innfanging og i selve «shelteret». Vi skulle få være med inn, til tydelig misnøye fra vaktene. De skulle ha passene våre, og fotfulgte oss slik at vi ikke skulle ta bilder. 

90 bokser med våtfor hadde vi med oss denne dagen, takket være innsamlede midler. Samtlige hunder fikk seg et godt måltid. Men det er kun en dag i uka at frivillige får adgang til dette shelteret. Gudene vet hva eller hvor mye de får resten av uka, de var iallfall ihjelsultne da vi var der.

Det er altså det offentlige som drifter slike steder. Hundefangere frakter hunder dit og jo flere hunder de får tak i, desto mer penger i lomma.
For befolkningen for øvrig: er de ute av syne, ute av sinn. 

Dette er det mest nitriste stedet vi noensinne har sett hvor hunder lever sine liv. Noen av hundene vi så var nyankomne. De logret og ville hilse og ha kos. Andre hadde vært der i årevis. Et foruroligende høyt antall var så vettskremte at vi aldri så de og de gjemte seg inne i avlukkene sine. De turte ikke engang å komme ut for å spise den fristende maten vi hadde med til dem denne dagen. 

Bildet fra et rom i shelteret. Det er et hvitt mur rom med tå små lave murbåser i enden av rommet. Det er lave åpninger med buet topp. I i det venstre lille rommet, ligger det en brun og hvit hund og ser ut.
Hundene var så redde at de ikke kom ut.

Utenfor bygget er det et relativt stort område med gress og noen busker. Tidligere var det luftegårder her. Disse er nå borte. De ansatte gadd ikke å plukke opp etter hundene ute også, så luftegårdene er fjernet. Dermed står de stakkars sjelene innestengt HELE tiden. 

Enkelte av blikkene hundene gav oss kommer vi aldri til å glemme. Vi får tårer i øynene bare ved å tenke tilbake og å se på bildene vi fikk tatt i smug. 

Mange mennesker i Bosnia har et hjerte for dyr, men de har ikke inntekter og økonomi til å kjøpe skikkelig mat til dem. Vi var innom en slik familie. Nå fikk de mat til både hunder og katter. Hundene fikk halsbånd vi hadde med oss, til stor glede for familien. Da Edina fikk greie på at de hadde fire ukastrerte katter der, kunne vi heldigvis betale for dem.
De ble hentet inn og kastrert dagen etter, betalt av norske givere. 

Neste stopp var hos dyrlegen for å hente Emil. Emil hadde vært til behandling mens vi var i Praca. Han ble kjørt tilbake til fosterhjemmet, og denne gangen hadde vi med oss masse leker og halsbånd til alle hundene der. 

Ikke før hadde vi satt oss i bilen så var det stopp igjen. Vi oppdaget katter som gikk og lette i søppelcontainere. Skrekken var å finne en sekk med kattunger oppe i en container, men denne gangen var det «bare» mat kattene lette etter. Caki fant frem mat til de, mat som ble lagt på pappplater på bakken. Dette er livet til mange «bin cats» – katter som kommer og går som skygger, og lever av menneskers søppel. 

Og enda var ikke dagen over: Vi var med Edina på besøk til ulike private pensjoner der hun har sine hunder plassert. Heldigvis hadde vi med leker til både store og små hunder som ble utdelt på de ulike stedene vi besøkte. 

Vi måtte innom og hilse på «kjendisen» Thor, hunden som ble funnet med en diger svulst på det ene forbenet. Takket være lynrask innsamling via Facebook, kunne han opereres. Nå løp han rundt og lekte med de andre hundene der, og det var bare et lite arr igjen som minnet om svulsten. 

På vei ut fra kjendisbesøket møtte vi på et par katter som så ut til å være drektige. Edina ble tydelig forferdet, dette var katter som knapt var 4 måneder gamle, bare kattunger selv. Noen av våre givere hadde ønsket at gaven deres skulle brukes til kastreringer, så dette betalte vi. Da kattene ble fanget inn viste det seg at det var fire katter der også. Alle fire ble kastrert takket donasjonene vi hadde med oss. 

Siste stopp denne kvelden var i shelteret til Amir Susic, trodde vi. Her var det hunder i alle størrelser og det var mange som skulle hilses på. Så ble vi traktert på bosnisk vis.
Kaffe, mineralvann og sjokoladekake. Var det skjebnen som gjorde at vi ble sittende en god stund? 

Idet vi skulle reise, kom en av Amirs venner innom og fortalte om fire forlatte valper på den andre siden av dalen. Folk hadde allerede ringt inn til hundefangerne om valpene. Det betydde en dødsdom for de fire nydelige små valpene om intet ble gjort! På bosnisk og engelsk ble det bestemt at disse skulle reddes neste morgen. Det var søndag og da hadde visst hundefangerne fri, så det hastet.

4 valper er samlet rund en stor matskål fylt til randen med mat. De står kranset rund skålen og alle har hodet ned i maten- Foran valpene står to fylte vannskåler og en stor hvit vanndunk. De står på bakken og det er mye tørket gress på bakken.  De to nærmeste valpene er beige og de to bakerste er beige og sorte. De har halvlangt hår og ser velfødd ut.
Amir reddet 4 valper

Vi la ut historien om de fire valpene i alle mulige grupper på Facebook. Edina tryglet alle fosterhjemmene hun kjente om å ta de inn, og alle var enige om at kostnadene skulle vi fikse. Å redde livene til valpene kom i første rekke. Og det ordnet seg.

Tidlig neste morgen var Amir på plass med bur, og valpene ble kjørt til fosterhjemmet som ville ta dem imot, det var samme sted der «vår» Emil bodde. Valpene fikk sponsorer via Facebook og den første var en venn fra Dyrenes Hus!

Når de blir gamle nok og har fått alle vaksiner, blitt steriliserte og chippet, skal de reise til nye hjem i Nederland. Jo, dette må ha vært skjebnen! 

Dag 3
Denne dagen skulle vi forlate Sarajevo og dra til byen Zenica ca. sju mil nordover. På veien dit kjøpte vi mat til Zunovnica offentlige shelter. All denne maten betalte vi 350 € for. Vi takker våre venner hjemme for at vi kunne bruke penger på all denne hundematen. Heldigvis stilte Amir med stor bil slik at all dyrematen kom med. Skjebnen igjen! 

En palletruck står til venstre i bildet og har en pall med store sekker med hundefôr på gaffelen. Det står en mann litt bøyd foran pallen som er i ferd med å kutte opp plasten rundt pallen. Han har grønn langbukse, grå t-skjorte og brunt kort hår. Til høyre for han står det en mann på ca 30 år med sorte shorts og sko, sort t-skjorte og han har mørkt hår med sideskill. Han har kroppen vendt fra oss med hodet vendt til venstre mot kameraet. Til høyre i bildet ses enden av en hvit van som har bakluken oppe. Bak pallen til høyre står det en skallet mann på ca 40 år og lener seg mot vanen.  Rett bak pallen er det en kort eldre mann med grått hår som vi ser fra høyresiden, bare hode og skuldre er synlige bak pallen med hundemat. Bak alle er det en liten grønn ås med løvtrær og taket av et hus med orange taksten skimtes gjennom vinduet på palletrucken.
Kun 350 euro for en pall med hundemat

Da vi kom til shelteret Zunovnica, var det ingen på jobb. En ansatt hadde kommet for å låse opp, slik at vi skulle få satt fra oss maten. Det var ikke gjort rent på uteplassen (betongdekke selvfølgelig) siden fredag. Men vann hadde de heldigvis i store tønner.

Så kom sjokket: Noen hadde bare satt fra seg en valp innenfor gjerdet! Om valpen hadde klart å komme gjennom nettingen og inn til de store hundene ville han ikke levd lenge.

Over shelteret fløy kråkene som bare ventet på at den vesle kroppen skulle rote seg ut i åpent lende og bli et måltid. Amir Susic tok ham med tilbake til sitt shelter og plasserte ham i karantene. Valpen var så bitteliten, kanskje bare 3 uker gammel. Og som om ikke det var nok: Den vesle kroppen var muligens smittet med parvovirus. Veterinærutdannede Amir ga ham medisin hver tredje time døgnet rundt. Vi takker skjebnen for at han fikk hjelp så tidlig og krysser fingrene for at han vil klare seg. Sånn flaks det var for ham at vi kom akkurat den dagen! Skjebnen igjen! 

En liten sort valp sitter på bakken blant ugress. Valpen er litt  trukket sammen med halen rundt seg til venstre. Valpen er sort og har halvlangt hår. Ørene henger ned foran og den ser ned og til høyre.
Noen hadde dumpet en 3 uker gammel valp på shelteret

Ferden gikk videre til Zenica. Der tok vi farvel med Edina og Caki og ble tatt imot av Jelena Despot. En fantastisk dame, virkelig en primus motor for Sapa Zenica, den lokale dyrevernsgruppa i byen Zenica. Denne lille, men svært dedikerte gruppen med dyrevenner gjør en utrolig jobb for de dyrene som er hjemløse, dumpet, mishandlet, skadde og syke i sitt nærområde. Sapa Zenica snur aldri ryggen til et dyr i nød, uansett hvor fortvilt situasjonen deres er. Jelena er et levende leksikon når det gjelder hundene. Hun kjenner navnet på alle, vet når og hvor de ble reddet og ellers alt som er verdt å vite om den enkelte hund. Og hundene elsker henne. 

Zenica hadde for inntil et par år siden rundt 3000 hjemløse hunder. Dette var hunder som innbyggerne var kjent med og de fleste hadde noen i nabolaget som de matet og holdt øye med. I januar 2017 endret forholdene seg drastisk. Byen fikk nytt bystyre og borgermester som satte i gang klappjakt på alt som fantes av hjemløse hunder. Av de rundt 3 000 hundene som levde i byen, ble 2700 tatt av dage på bestialske og grusomme måter. En håndfull frivillige fra Sapa Zenica jobbet natt og dag for å berge så mange hunder som de maktet. De reddet livet til rundt 300 hunder.

Å holde 300 hunder med mat, yte nødvendig veterinærhjelp til skadde dyr, gi hundene tak over hodet og mye mer hver eneste måned, krever betydelige summer. Sapa Zenicagruppa har til enhver tid ca 300 hunder innlosjert i private pensjoner. Riktignok har en del hunder blitt adopterte, men for hver hund som går ut kommer minst en ny inn. Disse pensjonene tar 30 euro, 300 kr pr måned for å ha en hund innlosjert. 

Vi besøkte vi flere ulike sheltere i Zenica. Vi hilste på og fotograferte hunder som har sponsorer fra Mette-gruppen, og naturligvis mange andre. Alle steder hadde de også katter, men de hadde 0 interesse av oss eller hundene. 

Dag 4
Vi startet med et besøk i dyrebutikken der Mirela Feriz jobber. Mirela er såkalt president for Sapa Zenica, og i butikken får gruppen kjøpt mat til hundene med solide rabatter.
Det fikk vi også glede av da vi handlet der. En stor boks våtfor koster ca 14 norske kroner, og for en 10 kg sekk med tørrfôr gikk det med drøye 30 kroner. Mens vi var der så vi en liten handlekurv med noen få bokser hundemat i. Og vi fikk høre at det var donert av kunder til hundene som stod i et såkalt kill-shelter i byen. 

3 sekker med 10 kilo hundemat i hver sekk står lent opp til en hvit murvegg. De er lilla og hvite og det står Monami øverst på sekkene. Foran sekkene er det to brett med hundemat i bokser. Det er tolv i hver pakke og de er pakket inn i plast.
Vi fikk handlet mat til hundene.

Rundt om i Bosnia er det dessverre mange offentlige «sheltere» hvor de stakkarene hundene hundefangerne tar, havner. Dette er rene kill-sheltere, hvor hundene etter kort tid tas av dage. Det skjer ved gassing, kvelning eller annet vis dersom ingen gjør krav på hundene. På mange av stedene har ingen utenforstående adgang. 

I Zenica er det altså også et slikt sted. Damene i Sapa Zenica-gruppa har ikke adgang dit. Men de har likevel en som klarer å komme seg inn. Hver lørdag drar hun dit for å gi litt mat til de dødsdømte hundene. Hun gir hundene kokt ris og brød. Dersom hun av og til har ordentlig hundemat blander hun hundematen opp med ris og brød. De få boksene så virkelig stusselige ut tatt i betraktning at det er 160 hunder der. Selvsagt fylte vi på. Denne gangen fikk de tre sekker med tørrfôr og et par brett med boksemat i tillegg til det som sto der fra før. Mette har fått tilsendt bilder av lykkelige hunder som spiser seg mette, kanskje for siste gang i sitt liv.

Du ser en innhengning med stormasket metallgitter, Bak gitteret er det en gresskledd skråning som har delvis sol og skygge . Inne i innhengningen er det ett  hvitt hundehus av tre med bølgetak. En sort og hvit hund har halve kroppen ut av åpningen på hundehuset og spiser fra en nesten tom metallskål, Til høyre for hunden sitter en kvinne med sort hår på huk og deler ut mat i 7 metallboller. Hun har rosa langarmet genser med grå strikket vest. Hun holder en stor boks i hendene. 4 andre hunder spiser og nærmer seg skålene med mat. 3 av hundene ser ut til å være sky, med ørene ned og bakover.
Det er kanskje siste gang i sitt liv de får spist seg helt mette.

Tilstandene og behandlingen av dyrene sjokkerte folk hjemme, og mange har sendt donasjoner som er øremerket mat til dyrene i kill-shelteret. Vi takker så mye for det.

Men neste uke, og uken deretter er det nok ikke mye mat i kurven. 

Turen gikk så til forskjellige pensjoner hvor vi satte igjen all maten vi hadde klart å få med oss. Deretter var det tid for å hilse på hunder som i dag hadde de fått ny forsyning av mat betalt av hundevenner i Norge. I mellomtiden hadde også flere av Sapa-damene kommet med kaffe, mineralvann og sjokoladekake. 

Neste stopp var et hundepensjon der handikappede hunder gikk fritt rundt oss. Fantastisk å se og oppleve dette, etter all elendigheten vi hadde sett de siste dagene! 

De andre hundene holdt til i et bygg som tidligere hadde vært låve. Som i alle pensjonene vi besøkte blir disse hundene sluppet løs både morgen og kveld. Da kan de kan få ut litt energi. Mens hundene er ute og leker blir båsene spylt og børstet.
Mat og nytt vann blir satt frem til de. På dagtid blir de holdt inne i skyggen. 

Siste post på programmet denne dagen var et besøk for å avslutte et par ting og ta flere bilder av sponsede hunder hos Sanela. Et nytt bevis på at selv de beste planer fort kan gå i vasken.

Mette greide å bli bitt av en hund hun ikke burde satt seg ned for å klappe. Hun endte opp på legevakten for behandling og stivkrampevaksine. På grunn av dette gikk vår plan om besøke shelteret The Bark Ark som ligger nord i landet, i vasken. I stedet brukte vi en dag til i Zenica. 

Dag 5
Shelterbesøk utenfor byen. Velkomstkomiteen besto av en sjarmerende gjeng hunder med ulike handicap og diagnoser. Noen var trebeinte og jaget bilen vi kom i. Andre var gamle og giktiske, noen hadde bare ett øye. Her ble vi sjarmert i senk av sju valper som hadde blitt funnet i en plastpose, knytt igjen og slengt i søpla! Heldigvis ble de oppdaget og kom til shelteret. Valpene bodde i en egen innhegning under epletrærne og var ofte ute og hilste på de andre som gikk løse. Den gamle giktiske Bella hadde utnevnt seg selv til «tante» for valpene, og passet på at ingen andre kom for nær. Vi ble også sjarmert av en liten hund med bare ett øye. Det andre øyet hadde kråkene hakket ut da han var valp. De hadde også en hund som var lam i bakparten. Den lå i et rom for seg med dørene på vidt gap slik at den fikk fulgt med og fikk besøk av de andre hundene flere ganger i løpet av dagen. Shelteret hadde også et lite basseng der de ga hundene vanntrening. 

Du ser en innhegning laget av stormasket armeringsjern og hønsenetting. Utenfor innhengningen litt i bakgrunnen er det gressplen, et hundehus og skyggen av en sort hund som ser mot hundene i forgrunnen. Et hvitt laken og et hvitt stort håndkle henger på gjerdet og gir valpene litt skygge. Det er et veldig stort bur inne i innhegningen og foran buret er det tre hvite og lysebrune valper samlet med snuten ned i en matskål av metall. Helt foran i bildet er det fire valper i ring rund en annen matskål full av mat. Et par steder langs gjerdet kan du se at hundene har gravd hull.
Valpene har en egen innhegning under epletrærne

Blant de mange hundene som stod i båser hilste vi på flere hunder som Mette kjente, hunder som venner fra gruppen var sponsorer for. Her kunne vi konstatere at bedre kunne ikke hundene hatt det i betalt pensjon. Shelteret tok med glede imot mye av hundeutstyret vi hadde fått som gaver fra norske venner. Her forsvant husets katter da vi kom. De hadde vel sitt å drive på med. 

Dag 6
Vi startet med en ny tur til Mirelas dyrebutikk der vi tok med alt det var plass til i bilen. Nå var det tid for en runde med mating av Zenicas løshunder. Det var også en selsom opplevelse: å se hvordan disse hundene bodde, hvordan mange tok vare på de og ikke minst hvor lykkelige de ble over et måltid mat. 

To av hundene bodde i et nedlagt MC-lokale. Hver dag kom en av MC-gutta kjørende og sjekket at hundene hadde det bra og fylte opp med friskt vann. Gutta hadde fått laget en luke i veggen så hundene hadde sin egen inngangsdør. MC-gutta har gitt klar beskjed om at dersom hundefangerne nærmer seg de to maskotene deres, kom de til å gjøre kort prosess med dem! En liten solskinnshistorie, midt i alt det triste. 

Ved et lokalt marked tok formannen imot noen sekker tørrfôr som han skulle fôre hundene med noen dager fremover.

Du ser eveggen av et lagerbygg. Langs rampen er det stablet sekker, banankasser og nettingsekker med en slags frukt. Det er mange trekasser stablet oppå hverandre. En mann med brun t-skjorte. Beige lang vest med mange lommer og beige lang shorts står til høyre i bildet. Han har hendene på hoftene og har satt brillene sine opp i det grå håret. Han er omtrent 55 år og står og snakker med en kvinne til høyre for seg. Hun har hvit t-skjorte, sorte langbukser og sandaler og har også hendene på hoftene. Hun har briller og har bundet opp håret i en liten knute i nakken. Foran til venstre i bildet er det fem hunder som spiser tørrfor som ligger på bakken. Hundene er ustelte og skitne i pelsen. Rett bak de er det 3 store bakker med hele vannmeloner og bak de to som snakker er det trekurver med poteter. Foran poteten står en åpnet og halvtom sekk med Monami hundemat.

Deretter bar det ut av byen og inn på en stor byggeplass. Der var det fôringstid for både hunder og katter. Alle fikk, også den sist ankomne som hadde gjemt sine seks små valper under en container. 

En sort voksen hund med beige labber står i en steinrøys og strekker seg mot en isoporbeholder med mat i. Bak hunden ser du litt av en blå container. Mellom bena på hunden og under kontaineren kan du skimte 5 hundevalper som også spiser av maten.
Hundene på byggeplassen fikk seg mat.

Så var det en siste tur til Sanelas pensjon der vi kjøpte opp hele Sapa Zenicas lager av lightere, en masse kulepenner og 50 postkort med bilde av noen av hundene. Mye ble solgt i Mette-gruppen allerede før vi hadde reist derfra. En kjærkommen ekstrainntekt til rescuere som driver på uten en krone i offentlig tilskudd. 

Vi var klare for retur tilbake til Sarajevo. 

Vår sjåfør Caki Bravo som hadde insistert på å hente oss, sendte plutselig SMS om at han var forsinket. Da han kom, viste det seg at han hadde måttet klatre ned en slags sjakt og redde en liten hund som hadde falt ned eller blitt kastet ned. En snarrådig tilskuer hadde fått Cakis mobil og filmet det hele. Den beskjedne mannen gjorde ikke noe nummer av hendelsen, annet enn at han var lykkelig over at hunden levde. 

Turen gikk rett til hotellet, ut med bagasjen og av gårde igjen. Til vår store glede gikk turen til pensjonen der både «vår» Emil og de fire huskyvalpene bodde. Heldig var det at vi hadde lagt igjen såpass med leker fra Norge der! Barna i huset var flinke til å leke med valpene og se etter dem. Mens hundene var opptatt med oss, fikk alle kattene i huset nyte sitt måltid med kattemat i fred. I samme område visste Caki om mange hjemløse katter, og de fikk også sin porsjon med mat. 

5 katter ses ovenifra og spiser fra en rektangulær plastbolle som er fylt med mat. Det er to sorte katter, en tigerstripet og to som er sorte og hvite.
Kattene fikk også mat.

Dag 7
(Hjelp, uka vår hadde snart gått!). I dag skulle vi være med å mate Sarajevos hjemløse hunder og katter. Atter en gang dro vi til dyrebutikken og handlet alt vi fikk plass til.
Men i varmen orket ingen dyr å komme ut fra sine skjulesteder i skyggen. 

Change of plans – begynte å bli vant til det. Turen gikk til Amir og hans godhjertede familie. Der hvor den lille, parvosyke valpen bodde. Vi fikk hilse på ham. 

Nå var det blitt såpass kjølig at vi kunne dra ut og finne de hjemløse hundene. De fleste holdt til på industriområder som hadde vaktmenn ved inngangen. Vaktene var greie og slapp oss inn, et par steder hjalp de sågar til med å kalle på hundene. Et av stedene hadde hele 40 hunder. En av vaktene fikk noe hundemat som han skulle mate hundene med fremover. Om hundefangerne kom ville han ikke slippe de inn. Helt til slutt på turen var vi oppom og matet Cakis «Cemetary-dogs» ‘Kirkegårdshunder’. Dette arbeidet tok halve natten. 

Da vi forlot Bosnia ved daggry synes vi at vi hadde fått gjort og opplevd utrolig mye på disse få dagene. Alle leker, tepper, halsbånd og hundeklær, gaver fra Norge var delt ut.
To av koffertene våre som var blitt ødelagte var blitt til senger for hunder som slapp å ligge rett på sementen og resten av vår lokale valuta var gitt til mat for hjemløse dyr.
Så heldige vi er som fikk møte alle disse gode menneskene! 

Da vi satt på Gardermoen noen timer senere var det en helt surrealistisk følelse. Om bare noen timer ville vi være hjemme igjen og det meste ville være som vanlig. Bortsett fra minnene og noen av de fryktelige historiene vi hadde fått høre disse dagene. Ting som ble fortalt oss i fortrolighet og ikke vil bli lagt ut noen steder. 

Regnskapet viser at vi har gjort en forskjell for mange av Bosnias hjemløse dyr.
Vi har betalt for sterilisering av hele 13 katter (det er mange som slipper å bli født det).
Vi har kjøpt mat til hunder og katter som har opplevd utrolig mye ondskap av mennesker. Vi har betalt veterinærregninger, vi har vært med på å redde fem små, uskyldige valper fra de brutale hundefangerne. Men som et av mottoene for rescuere er:

«En liten forskjell for deg kan gjøre en stor forskjell, ja forandre hele livet til dyret det gjelder».

Vi håper denne historien kan formidle at selv små beløp som samles inn kan utgjøre en stor forskjell. Uttrykket «et beløp for lite» gjelder ikke. 

Mette har i grunnen laget en grei oppsummering av hvordan vi opplevde Bosnia: 

«Bosnia er et underlig land. Snart tjuefem år etter Balkankrigens slutt, har de fortsatt ikke kommet seg på fote. Mismotet rår etter det jeg kan se, og korrupsjon er et fremtredende trekk. Arbeidsledigheten er svært høy, og de som er unge i dag, har vel sant å si ikke for mye grunn til optimisme. Søppel flyter overalt og vi ser mangt et uferdig byggeprosjekt som ser ut som om det bare er oppgitt. Forlatte hus med kulehull står som en påminnelse om krigen. Sosial og økonomisk trygghet slik vi kjenner det fra Norge, er fraværende. Dårlig service, sur og uhøflig betjening i butikker og på hotellene. Dyrene som ikke har bedt om noen verdens ting er prisgitt likegyldigheten, hatet og ondskapen til så altfor mange. Derfor kan en påkjørt hund ligge skadd i veibanen i dagevis, uten at folk reagerer. Hunder slås til døde, skallen knuses og de får ørene og hale skjåret. Bare fordi de har bjeffet utenfor skoler, ikke er gode nok vakthunder eller har bitt i en sko. Tusener av hunder stues bort i avsidesliggende offentlige «sheltere» hvor de råtner opp eller slås ihjel. Valpekull dumpes i søppelet i gjenknyttede plastposer. Kattunger ligger forkomne i 39 graders varme og tørster til døde, mens folk passerer som ingenting. Listen er endeløs og skjebnene så hjerteskjærende at det ikke er til å holde ut. Samtidig er landet svært naturskjønt med frodige, grønne åser, vakre elver og innsjøer. Ikke så ulikt Norge mange steder. Bare så synd at forholdene og holdningene er som de er her. Priser meg lykkelig for at jeg er privilegert nok til å kunne dra hit for å hjelpe, og for de tvers igjennom gode menneskene jeg er så heldig å kjenne her, som utviser så stort hjertelag og en utrolig gjestfrihet. Men også for at jeg kan sette meg på flyet hjem.» 

Neste år kommer vi forhåpentligvis igjen. Med fulle kofferter selvfølgelig.