Mennesket og rovdyra

Tekst: Heidi Stokke

Konflikten mellom de store rovdyra og mennesker er nok like gammel som menneskeheten selv. I starten var vi selv byttedyr, så ble vi rivaler som konkurrerte om de samme jaktmarkene og byttedyra.

Mennesket viste etter hvert sin dominans over rovdyra – vi la kontinentene under oss. Etter hvert som vi ble flere, ble både rovdyr og andre dyr og fugler fortrengt fra stadig nye områder. Da vi begynte å holde husdyr, blusset nok konflikten med rovdyra opp i enda større omfang enn tidligere.

Foto av en gaupe med storte øredusker som står rett opp. Gaupen har nydelige gule øyne og et rolig uttrykk i ansiktet.
Gaupe

Mennesket som art forandrer balansen i naturen i en mye større grad og i et mye høyere tempo enn noen annen art på kloden.

Gjennom generasjoner har vi mer eller mindre målbevisst endret floraen og faunaen på jorden. Ville vekster fortrenges av våre foredlede kornsorter, rotvekster, frukttrær og bærbusker.

Gjennom selektiv avl har vi forandret våre husdyr slik at mange av de ikke lenger er i stand til å leve uten mennesker til å ta vare på seg. Et godt eksempel er moderne saueraser som brukes til ullproduksjon – ulla deres slutter aldri å vokse, så de er helt avhengige av å bli klippet av mennesker.

Alle de store rovdyra vi har i Norge er utrydningstruet, men som rovdyr i resten av verden har de en viktig rolle på toppen av næringskjeden.

De er nødvendige for å opprettholde balansen i naturen. Bestandene av byttedyr blir mer robuste når rovdyra jakter på de syke og svake dyrene. Rovdyra motvirker også sykdomsutbrudd hos byttedyr og bidrar til å hindre overbeiting.

Etter hvert som menneskene trenger lengre inn i villmarka med sin bebyggelse og sitt jordbruk, krymper områdene der de ville dyra kan leve uberørt av oss. De store rovdyras naturlige byttedyr forsvinner eller flytter på seg, våre tamme beitedyr overtar – og konflikten er et faktum.

Foto av en ulv med uklar bakgrunn av høstløv og gress. Ylven står i gresset og ser til høyre side. Vi ser den forfra.
Foto: Steve

Her i Norge er det særlig ulven som får gjennomgå, selv om de andre store rovdyra (bjørn, gaupe og jerv i tillegg til rovfuglen kongeørna) også av mange regnes som uønskede i norsk natur.

Fremst i ulvestriden står gjerne sauenæringa, som hevder at ulven påfører de store tap av beitedyr hvert eneste år. Men hvorfor tar ulven i det hele tatt sau? Naturlig bytte for en norsk ulv er elg, rådyr, hare, smågnagere, rev og annet. Grunnen til at ulven kan felle så store dyr som elg, er at ulver samarbeider ved å jakte i flokk.

De vil spesialisere seg på det byttedyret det er mest av i reviret sitt – er det mye elg, jakter ulven på elg. Er det mye rådyr, spiser den mest rådyr.

Men de store ulveflokkene finnes ikke lengre i Norge. I 2018-19 er det blitt påvist kun 84 til 87 ulver med helt eller delvis tilhold på norsk jord. Sauen er i utgangspunktet ikke spesielt attraktiv mat for ulver. Når de jakter alene eller i små flokker, gjerne i områder der våre sauer og lam på utmarksbeite har fortrengt mye av de vanlige byttedyrene, er det naturlig at sauen blir en del av ulvens meny.

For noen dager siden kunne vi imidlertid lese på NRK.no og i Dagsavisen at antallet påviste rovviltskader på sau hittil i sommer er lavere enn i samme periode helt siden år 2000. Dette ifølge tall fra Miljødirektoratet. For ulv er det påviste tapet av sau det laveste siden 2008. Bondelaget på sin side hevder at disse tallene skyldes at det knapt er sau igjen i områder med ulv. Uansett vil det sannsynligvis alltid være ett visst tap av tamme beitedyr til rovdyr så lenge disse ferdes i samme områder. Vi kan gjøre tiltak med strømførende rovdyrgjerder, hyppigere tilsyn med beitedyra, vokterhunder, saueraser bedre tilpasset å leve sammen med rovdyr osv., men vi kommer ikke unna at vi deler naturen med andre som også har livets rett.

Et annet argument som ofte trekkes frem av rovdyrmotstandere, er folks redsel for de store rovdyra. Redsel er ikke alltid rasjonell, og kan ikke nødvendigvis stagges ved å henvise til fakta. At noen opplever det som ubehagelig og skremmende når ulven traver over gårdsplassen, må vi respektere. Ulven har gjennom uminnelige tider fått ‘dårlig omtale’ her i landet – i religiøs og mytologisk sammenheng ble ulven sett på som ond, farlig og destruktiv (som for eksempel Fenrisulven). Feilaktige myter og påstander om ulven lever dessverre i beste velgående også i dag. (Naturvernforbundet har laget en god gjennomgang av de viktigste: https://naturvernforbundet.no/naturvern/vern_av_arter/rovdyr/fakta-og-myter-om-ulv-article37571-747.html

Sterke krefter jobber for at rovdyra våre skal utryddes. Det kan virke som om politikerne våre hører mer på rovdyrmotstanderne enn den langt større andelen nordmenn som ønsker bærekraftige bestander av rovdyr i norsk natur. Gjennom generasjoner har vi mennesker forandret naturen slik at vi kan utnytte mest mulig av klodens ressurser. Vi har gjort oss til herskere over alt som lever her. Med denne makten kommer et stort ansvar. Vi må aldri glemme at mennesket er det største rovdyret av alle. Vi er i ferd med å forårsake klodens sjette masseutryddelse. Verdens arter forsvinner nå 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Dette kommer til å få større konsekvenser enn vi kan forestille oss.

Evolusjonen er en nådeløs mekanisme, ingenting som er overflødig, unødvendig eller ikke har noen funksjon i det store kretsløpet som er livet, overlever særlig lenge. Hvilken rett har egentlig vi mennesker til å avgjøre hvilke arter som skal få fortsette å eksistere? Dyra kan ikke snakke for seg selv – det er opp til oss å tale deres sak! Avslutningsvis vil jeg sitere høvding Seattle som en påminnelse til oss alle; ‘Hva er mennesket uten dyrene? Hvis alle dyrene var borte, ville menneskene dø av ensomhet i sjelen, for det som skjer med dyrene, det skjer også med menneskene. Alle ting henger sammen. Det som rammer jorden, rammer også jordens barn’

Kilder: BioWeb, University College London AEON/Jacob Mikanowski, NRK, WWF, Naturvernforbundet, Dagsavisen, Ringerikes Blad, Rovdyrsenteret, Rovdyrdata, NIBIO, Foreningen Våre Rovdyr.