Å avlive er også en del av dyrevernet

Hermann

Det å forholde seg til en katt som må avlives er vondt – fryktelig vondt. I vårt miljø av kattevenner blir det nesten utelukkenede stillet spørsmål ved en slik avveining, uansett hvilke tilstand katten er i på beslutningstidspunktet. Men å avlive er faktisk også en del av dyrevernet.

Først vil vi gjøre det klart at dette ikke handler om drap av katter, altså katter som blir sortert ut, kastet i søppelkasser, søppelsjakter eller satt ut i skogen for å dø o.l. Drap av katter er ikke akseptabelt uansett hvilke årsak som ligger bak. Saken omhandler heller ikke avlivning av friske katter som også er helt uakseptabelt. Saken vi ønsker å belyse omhandler katter som er hos en trygg omsorgsgiver; en kjærlig eier eller en dyrevernsorganisasjon, som gjør en avveining av hva som er best for katten utfra dyrevelferdshensyn der katten er skadet, traumatisert, somatisk syk eller som er bærer av en smittsom og potensielt dødelig sykdom.

Hva et godt katteliv er, avhenger av katten. Noen katter kan fint tilpasse seg en tilværelse uten utemuligheter, med fast medisinering hver eneste dag med alt ubehag det innebærer samt bruk av tvang og makt. For noen katter vil en slik tilværelse være likestilt med kronisk stress og redsel, og oppleves som rene overgrep. Er katten i tillegg traumatisert, vil denne stressfaktoren øke da den må være lenger innesperret, og bruken av tvang og makt vil være mer påtrengende. Vi har sett eksempler på katter som i denne stresstilstanden har utviklet kronisk diarè og magesår. Det er også en utfordring i seg selv å gi en kronisk redd og stresset katt nødvendige medisiner, noe som ikke alle eiere ser seg i stand til å klare å følge opp. Dyrevernsorganisasjoner sliter også med å finne gode fosterhjem som er villige til å påta seg en slik oppgave. Det å ha en pasient i huset, vil fortrenge mye av annen aktivitet. Er katten bærer av smittsom og dødelig sykdom, har man også et ansvar for at ikke andre katter skal bli påført sykdom.

De økonomiske sidene ønsker man ofte ikke å forholde seg til når det er snakk om avveininger mellom liv og død. Men det er et viktig faktum i saken. Det å holde en kronisk syk katt i live, koster flere tusen kroner per år. Dette er et dilemma for dyrevernsorganisasjoner da en ny eier må være forberedt på å videreføre disse kostnadene. Det vil de sjelden, da det er mange nok av friske katter som trenger hjem. Så hvor skal man sette grensen?

Heldigvis er gladhistoriene flere enn de triste – i alle fall her på Dyrenes Hus. I 2015 tok Dyrenes Hus inn hele 246 katter, hvorav nesten 200 ble omplassert til nye, gode hjem innen årets utløp. Kun 15 ble avlivet eller døde etter inntak. Dette utgjør ca 6% av alle kattene. Til sammenligning brukte Dyrenes Hus nesten 800.000 kroner på veterinærkostnader.

Det er en stor belastning å beslutte å avlive en katt utfra dyrevelferdshensyn, men det er en plikt vi har – og et ansvar vi må ta – når kattens utsikter til å ha et godt katteliv er minimale eller ikke tilstedeværende. Beslutningen blir alltid tatt i samråd med veterinær. Det å avlive er også en del av dyrevernet, om vi liker det eller ikke. Det må vi forholde oss til.